Tilbake til start

Bon Jovi
The Circle
Universal/Island

Bon Jovi er å regne som en institusjon i amerikansk musikk - og med sin evigunge frontmann, jeans- og skinnjakkekledte, med cowboystøvler, hakket harry (men heldigvis uten puddelsveisene!), må de regnes som svært trofaste mot sitt publikum, selv om de har rotet seg mer borti køntri og banjoer de siste årene.

Men de av bandets låter som har blitt stående som symboler på sin tid, er fra en svunnen epoke - og de er klassikere, enten man liker det eller ikke. For den oppvoksende generasjon på 80 og 90-tallet, er det umulig å ikke minst kunne refrenget på «It's My Life» eller «Livin' on a Prayer».

Og albumtittelen tyder på at gutta - som vel strengt tatt snart kan kalles menn - har gått tilbake til det som først gjorde dem kjente - hissige gitarer (Richie Sambora har våknet til live igjen) og hjerneklengende refrenger, som forlanger et fotballstadion for å brøles i allsang.

Dessverre er det ikke en eneste av låtene på «The Circle» som når sine mer kjente forgjengersanger til første strofe, men tøft er det - i god gammeldags Bon Jovi-tradisjon. I bassintroen til «Work for the working Man» skimtes storhetstiden fra nevnte «Livin' on a Prayer», samtidig som den er rå i uttrykket og sinna i teksten og tar opp kampen for den lille mann i gata.

Den samme nostalgien er å spore i «Bullet», mens koringen på «Brokenpromiseland» fører tankene til band som også ville blitt invitert til Øya- og Hovefestivalen. (Og selvsagt er det ballader for de som savner den biten fra New Jersey-gutta.)

Bon Jovi kommer ikke med noen overraskelser - men hjulet er allerede oppfunnet og oppskriften deres på suksess har funket før - så hvorfor skulle Jon og Co ta seg bryet med å høres ut som noen andre enn seg selv?