Tilbake til røttene
Sjøl om James Carter har hele verden som leikegrind etter hvert, så har han heldigvis ikke glemt hvor han kommer fra.
James Carter Organ Trio
At the Crossroads
EmArcy/Universal
Fra multisaksofonisten og fløytisten James Carter var i tenåra, var store deler av jazzmiljøet i hjembyen Detroit klar over at de hadde et unikt talent blant seg. Trommeslageren Leonard King, Jr. jobba allerede sammen med Carter i en platebutikk da jyplingen bare var 15 år og her er de fortsatt sammen i Carters orgeltrio sammen med organisten Gerard Gibbs.
Verden utenfor Detroit blei oppmerksom på Carter på begynnelsen av 90-tallet. Da hadde han runda 20 med knapp margin. Allerede fra dag én var det åpenbart at Carter var i besittelse av instrumentbeherskelse, på alle typer saksofon, som knapt noen hadde vært i nærheten av tidligere – eller seinere. Han hadde et trøkk i horna sine som var egna til både å imponere og som var så personlig at jazzmenigheta visste at ei stjerne var tent.
Siden den gang har Carter spilt med alt og alle og gitt ut bortimot 15 skiver under eget navn. Brorparten av det han har gitt oss har vært moderne, beintøff jazz med solide melodiske røtter og der blikket også har vært retta fremover.
I dette møtet med sine gamle venner i orgeltrioen, som har eksistert siden 2001, skuer Carter & Co bakover til gospel-, soul- og bluesrøttene de alle har felles fra Detroit. De har også invitert med seg fem gjester på noen av spora, bl.a. vokalisten Miche Braden og gitaristen Brandon Ross, som mange vil kjenne igjen fra bandene til Cassandra Wilson og Lizz Wright. Noen av gjestene har også tilhørighet i motor- og Tamla Motown-byen Detroit.
Om det er som trio eller ganske mye mer, så får vi servert kjente låter som Duke Ellingtons Come Sunday og bidrag fra Brother Jack McDuff, Julius Hemphill og Ronald Shannon Jackson. Vi får også flere bortimot straighte blueser og gospellåter samt originalmateriale av Gibbs og King.
Her blir det ikke sprengt ei eneste grense, kun servert tøff og rett fram ekte vare med mye empati og svette. James Carter forteller oss også at sjøl om han har inntatt verdensscena og kan velge og vrake når det gjelder medmusikanter, så har han ikke glemt sine gode, gamle og opprinnelige venner – og sin opprinnelige musikk.