Tilbake til røttene

Bright Eyes
The People’s Key
Polydor / Universal

Bright Eyes’ frontfigur Conor Oberst har aldri virket helt tilpass med oppmerksomheten han har fått som musiker, eller båsen bandet hans blir tildelt. Det er kanskje derfor han har utforsket forskjellige retninger, og såpass mange band.

På «The People’s Key» synes vokalisten i det minste å ha funnet seg til rette med Bright Eyes slik det debuterte for rundt ti år siden. Vi er, med andre ord, tilbake på indierocken.

Oberst er, som fansen vet, glad i folka toner, og det er ikke fritt for at det er blitt plass til rotmusikk når Bright Eyes vender tilbake til røttene.

«The People’s Key» er en samling på ti melodisterke låter. Det varierer fra mørk folkblues til mer rytmetung poprock, fra det sløye og nedstrippa til stor detaljrikdom. Låtene tenderer å bite hverandre noe i halen, men hver for seg er det mye snadder å finne.

Spor som pianoåta «Ladder Song» og den umiddelbare klassiske «Shell Games» bryter dessuten opp. De største avbrekkene er det imidlertid musikeren Randy Brewer som står for. Han slipper til med sin religiøse skravling med jevne mellomrom.

En kan ikke annet enn å tenke at Brewer er med bare for å vise at Conor Oberst endelig ikke bryr seg om hva andre mener om musikken hans - han gjør hva han vil - men det kan jo selvsagt være et skjut budskap vi ikke har fått tak i...

Uansett, «The People’s Key» er et strålende nytt album fra Bright Eyes. Lekent i det ene øyeblikk og mørkt i det neste. Anbefales.