Tilbake i rockesporet

Foo Fighters
Waisting Light
RCA/Sony

Foo Fighters med Dave Grohl i front har latt det gå nesten fire år før de igjen slipper skive. Den gang kom de med den relativt slappe «Echoes, Silence, Patience & Grace», og det, i tillegg til at blant annet Grohl har bedrevet andre «sideprosjekter» som har fått mye oppmerksomhet, har ikke gjort at forventningene er all verdens før deres sjuende plateslipp.

Men det åpner rockelovende med «Bridge Burning», som helt tydelig setter punktum for det som måtte ha vært og i stedet skal befeste FFs tronplassering som de største blant rockerne.

Hvorfor fikse noe som ikke er ødelagt, virker å være oppskriften. For det er (i tråd med FF-tradisjon) få overraskelser på skiva. (Det begynner med tekstlinjen «These are my famous last words», og skivas avsluttes like pompøst med «I never wanna die».)

Og albumet er som laget for stadionturné (og det som måtte være av medfølgende allsang og taktfast hodebanging), og det har et knippe radiovennlige hiter, som spenner fra den Bob Mould-gjestende melankolske, poengterte «Dear Rosemary», til den aggressive, punkvrengende godbiten «White Limo», der Grohl gjør sitt beste for å vise fram innsiden av lungene sine.

Eller når Grohl og Co på Kurt Cobain-låta «I Should Have Known» drar fram og viser sine sårbare og sartere takter, med god hjelp av Nirvana-bassist Krist Novoselic.

Men det er unntak og platefyllere også på denne FF-skiva. Som rett-fram-bidraget «Back & Forth» som med sine optimistiske rockeriff minner i meste laget om lettbeint collegemusikks, den nærmest eksperimentelle (i FF-sammenheng), men kaotiske «Rope» og generelt dølle «A Matter Of Time». Tanken «hørt det før» er ikke langt unna.

Men det smeller da endelig fra Foo Fighters igjen - et lydbilde bandet har fått til med hjelp av blant annet Nirvana-magiker Butch Vig, som på denne skiva samarbeider med Grohl for første gang på 20 år.

Innspillingen fant for øvrig sted i Grohls garasje, der låtene ble tatt opp uten alskens elektronisk hjelp. Det har gitt skiva et friskt preg, samtidig som ingenting på noen måte er overlatt til tilfeldighetene.

Enkelt er ofte best, og FF har tross alt igjen levert rock av den varianten som fungerer blant den bevegelige masse. For dem som skal ta turen til Telenor Arena i sommer, er det bare å glede seg over at FF har økt den 16 år lange katalogen de kan hente låtmateriale fra.