Til bestemor

Didrik Solli-Tangen
Guilty Pleasures
Universal

Didrik Solli-Tangen gjorde en relativt slett innsats for Norge i Melodi Grand Prix. Det kan man selvfølgelig skylde på utlendingene som ikke har peiling. Verre er det å gi skylden for dette albumet til noen andre enn de som står bak det.

For du skal nemlig lete lenge etter et mer kjedelig og intetsigende album gitt ut i år. Didrik synger pent, det er pent produsert og låtene er pene. Omtrent litt som å nyte en skikkelig, skikkelig, skikkelig middels brødskive med gulost. Det er omtrent like spennende som å se reprisen av en fotballkamp du har sett før eller å telle antall binders i en bindersboks du har stående på kontoret.

Didrik passer til mye, han kan ha mange hovedroller i musikaler, han kan sannsynligvis levere en juleplate som kan selge til gull og vil være et naturlig tilskudd til mange innsamlingsaksjoner på tv. Stemmen er så fin at den kan brukes til mye, men dette albumet er rett og slett en god del mindre enn summen av alle sangene. En sang forsvinner fort i den andre uten at det i det hele tatt sitter igjen noe som helst.

Sjangeren han prøver seg på kan muligens kalles poptenormusikk, og det fungerer som musikkform med en gang man virkelig kjører på musikalsk – at man har baller nok i produksjon og i framføring (musikalsk) til at det virkelig blir noe ut av det.

Det er ikke en bestemor i landet som vil synes dette albumet er slitsomt eller irriterende. Det er heller ikke en bestemor i landet som heller vil høre på en god del av de mer klassiske artistene som hadde folk bak seg som virkelig kunne kjøre på. Dette er musikk som så inderlig vel er framført bedre før.

Didrik synger bra, og leverer godt – men det er innpakningen rundt som er for dårlig. Noe som er det klart mest skuffende med dette albumet.

PS! Det er relativt ironisk at den beste låten på albumet er skrevet av den påståtte «fienden» Alexander Rybak. «You» er det nærmeste man kommer en låt som faktisk fungerer både med stemme og produksjon.