Tigergutten Adams
Ryan Adams klør i countryfoten igjen etter fjorårets mislykkede «29». Og godt er det.
Ryan Adams
Easy Tiger
Lost Highway/Universal
Dagens musikkoppgave: Ryan Adams – en middelmådig Gram Parsons og Neil Young-wannebe, eller en av vår tids beste låtskrivere? Drøft utsagnet.
I svake stunder heller nok undertegnede mot sistnevnte, særlig hvis vekten legges på dobbelskiva «Cold Roses», EP-trilogien eller den rendyrkede countryflørten «Jacksonville City Nights».
Nåvel, så langt skal vi nøye oss med å på plussiden slå fast at Ryan Adams endelig ser ut til å ha roet ned utgivelsestempoet sitt.
I Adams-sammenheng betyr det at han ikke har gitt ut en plate siden i fjor. Selv har jeg for lengst mistet tellingen over stort og smått, og gidder ikke sjekke allmusic.com, men det dreier seg nok om over et titalls utgivelser hvis man tar med rubb og stubb.
Altså har han i relativ forstand slappet av etter det nokså dårlige fjoråret, da han såvidt jeg husker bare ga ut «29», samt produserte Willy Nelsons heller elendige coveralbum «Songbird».
Og så tilbake til «Easy Tiger». Plata er, gledelig nok, en rimelig countryinspirert affære, med rikelig banjo, munnspill og steelgitar – og med en Adams med langt flere ting på hjertet enn hva han klarte å gi uttrykk for i Dagbladet-intervjuet nå sist fredag.
Her er det nemlig langt flere virkelig gode låter enn middelmådige sådan, og sånt blir man mildt stemt av, selv om sutrekoppen som står bak dem av og til kan irritere på seg en gråstein.
Anmeldere har det gjerne med å rapportere at Ryan Adams-plata det i øyeblikket dreier seg om er en av hans beste, og hvor kjedelig det enn måtte føles å gjøre dette også nå, ser jeg ingen grunn til å ikke gjøre det samme. For dette ER en veldig fin plate.