Tidlig julekveld

Miles Davis Quintet
Live in Europe 1967
Columbia/Legacy/Sony Music

Man skulle vel etter hvert tro at alt av interesse etter geniet Miles Davis (1926-1991) var publisert på ett eller annet vis. Slik er det i stor grad også, men de som leter finner som det står skrevet i ei eller annen bok. Nå har Miles’ selskap gjennom mesteparten av hans karriere, Columbia, gått opp løypa nok en gang og gjennom samarbeid med diverse kringkastere i Europa har de funnet taper fra konserter som sjelden eller aldri har vederfaret folket. Ikke nok med det: Vi får også en dvd med svært så sjeldne og strålende opptak.

Alt vi får føre og se på disse tre cdene og dvden er fra en turné i Europa høsten 1967. Miles andre og lengstlevende kvintett, fra 1964 til 1968, har for lenge siden fått betegnelsen legendarisk. Bandet bestod av Ron Carter på bass, Herbie Hancock på piano, Wayne Shorter på tenorsaksofon og Tony Williams på trommer. Sistnevnte, som debuterte med sjefen bare 17 år gammel, hadde rukket å bli 21, Ron Carter var 30 og Wayne Shorter 34, men Miles hadde runda 41.

Standardlåtene var, med unntak av ”’Round Midnight”, ”On Green Dolphin Street”, ”Gingerbread Boy” og ”I Fall in Love Too Easily”, lagt bort og erstatta av nyskrevet materiale av enten Miles sjøl, Hancock eller Shorter, bl.a. ”Agitation”, ”No Blues”, ”Riot”, ”Masqualero” og ”Footprints”. Repertoaret forandres lite fra konsert til konsert og akkurat derfor er det spennende både å se og høre hvordan tolkningene går nye veier fra dag til dag.

Dette er et kollektiv leda av et geni som visste eksakt hva han ville og, som vi kan se på dvden, ikke trengte å gi noen instruksjoner for å få det slik. Her ble det ikke sagt et eneste ord, låtene gikk sømløst over i hverandre slik at de slapp å bli ”plaga” av unødig applaus og Miles sa med sin usedvanlige autoritet fra når han syntes solisten hadde gjort sitt.

Til tross for at musikken både er rytmisk og melodisk sterk, så er det mye frihet i uttrykket og betegnelsen freebop passer egentlig perfekt. Lyden er glitrende og alle får sin rettmessige plass i lydbildet.

De som ønsker seg et nytt møte med salige Miles Davis og hans legendariske 60-talls kvintett kan glede seg til både lyd og bilder av sjelden kvalitet på alle slags vis. For alle der ute som fortsatt ikke har hatt gleden av å tilbringe tid med sjefen over alle sjefer, så er dette en strålende mulighet til å etablere et evig avhengighetsforhold.