Tiårets beste album

(SIDE2): Etter mye krangling, litt lugging og mange deilige turer ned «memory lane» på Spotify, har Side2s musikkansvarlige Michael Jones og hans anmelderkollega Pål Nisja-Wilhelmsen kommet frem til sin liste over de 25 beste platene som beriket våre liv i løpet av 2000-tallets første tiår.

Pur unge Jones (26) raser over at band som The Streets, Queens Of The Stoneage og Primal Scream ikke får være med på moroa, mens Pål (alder hemmelig*) har i det stille kjempet frem gæmlisfavoritter som Iron Maiden og Warren Zevon (RIP).

Uansett er det bare plass til 25 skiver, og vi garanterer deg en stor lytteopplevelse om du – mot formodning – skulle ha glemt noen av disse.

Les videre for våre liste over de beste albumene på 00-tallet!

Få nytt fra Side2: Klikk her!

1. Eminem - «The Marshall Mathers LP» (2000)
Pål sier: - Albumet ble det mestselgende rapalbumet noensinne, og var det første som ble nominert til Grammy for årets album (som et «hardcore» rapalbum). Likevel, det er mye dritt som kan nå toppen, men Eminems opus er et virkelig godt unntak. Det tekstmessige geniet Eminem viser at musikk ikke bare er musikk, men at det man synger (eller, rapper) om er like viktig. Å kalle Eminem for rappens Bob Dylan var etter dette albumet så aldeles ingen løgn. Samtidig er sangene så gode, og produksjonen fra en annen verden at albumet står som en påle i musikkhistoriens siste ti år. De tre store singlene: «The Real Slim Shady,» «The Way I Am» og «Stan» er alle glitrende, selv om man kan bli lei av Dido i lengden på sistnevnte. Eminem har laget tiårets beste album, og tar feil når han sier: «Became a commodity because I'm W H IT E, cuz MTV was so friendly to me.» Eminem ble stor fordi han er et tekstmessig geni som har fått de beste breakbeatene overlevert av Dr.Dre, og lagt på sin egen langfinger.

2. White Stripes - «Elephant» (2003)
Michael sier: - Mange vil kanskje trekke frem gjennombruddsskiva «White Blood Cells» som den viktigste fra White Stripes, men dette er nå en gang en kåring av beste album. Og som helhet synes både ung og gammel i juryen at «Elephant» er noen strå hvassere. «7 Nation Army» er vel også bandets aller største hit til nå. Fotballfans over hele verden har i hvert fall trykket den til sitt bryst, noe som ofte er et tegn på at du har vunnet folkets hjerter. Uansett er denne skiva det ultimate tidsdokumentet på Jack White i sitt livs form. Hør bare på «The Hardest Button To Button», Burt Bacharach-coveret «I Just Don't Know What To Do With Myself» eller den utrolig sjarmerende avslutningslåta «It's True That We Love One Another». Rett og slett en glimrende skive fra start til mål!

3. The Flaming Lips - «Yoshimi Battles the Pink Robots» (2002)
Pål sier: Alle gode ting var 10 for Flaming LIps. Deres melankolske funderinger om kjærlighet, døden og en god del annet slo inn i øregangen som kun en syretripp i deler av København kan slå inn i hjernen. På en eller annen merkelig måte klarte Flaming Lips på dette albumet å overgå Radiohead i intellektuell poprock, og samtidig klare å kombinere det mest psykedeliske med det utrolig hørbare. At en gruppe som Flaming Lips faktisk skulle lage en sang «Do You Realize?» som ville bli brukt i utallige tv-reklamer sier kanskje sitt. Eller, for den sakens skyld, at det blir en musikal på Broadway snart. Verden er virkelig rar.

4. Radiohead - «In Rainbows» (2007)
Pål sier: - Å kåre et Radiohead-album til et av tiårets beste er omtrent som å si at ribbe er godt på julaften. Det er en selvfølgelighet av dimensjoner. Juryen var splittet i synet på om det skulle være «Kid A,» «Amnesiac» eller «In Rainbows.» Alle tre kunne vært på listen, men vi har valgt kun ett (noe vi har gjort med alle artister og band). Muligens er det den glitrende totaliteten i hele albumet, eller låtene som vokser for hver eneste gang du hører dem - eller rett og slett sangen «15 step» som er like enkel som den er genial. Thom Yorke er et geni, som heldigvis ser ut til å styre unna de mest selvdestruktive delene av geniers personlighet som ofte fører til at livene deres blir alt for korte. Nå venter vi bare på neste utgivelse. Det er to år siden sist, Radiohead.

5. Arcade Fire - «Funeral» (2004)
Pål sier: Det er ikke alle forunt å komme med en slik debut. Fem singler og visstnok det 8.beste kanadiske albumet noen sinne (slått av Bryan Adams og Celine Dion?). Modig, tøft og med baller større enn de fleste rockere. En eller annen omtalte dette som barokk pop, men var ikke det barokkmusikk? Vi kaller det indie, vi - det kommer vi unna med. Deilige sanger med morsomme vibrasjoner og et album som bare vokser, vokser og vokser.

6. Strokes - «Is This It» (2001)
Michael sier: - Få, om ingen, plater på 2000-tallet hadde samme effekt på meg og min kompisgjeng. Gitarrockerne vi digga tidlig i tenåra var enten døde eller kjedelige gæmliser da The Strokes dukket opp. Vi drakk oss fulle til «Last Night», spilte luftgitar til «Hard To Explain» og bælja med på det fantastiske refrenget i «New York City Cops». Den kollektive forelskelsen for dette bandet var så sterk at vi reiste med tog til Oslo for å se de spille på Rockefeller. At de prøvde å invitere kjærestene våre backstage og mistet mye av magien allerede med plate nummer to, gjør liksom ikke så mye i dag. Det var fantastisk så lenge det varte.

7. Jay-Z - «Blueprint» (2001)
Michael sier: - Allerede i ungdomsskolealder ble selv vi fra grisgrendte strøk på nordvestlandet introdusert for 80- og 90-tallets rapstjerner. Og inntil Jay-Zs «The Blueprint» trodde vi forsåvidt Dr. Dre, Snoop, Eazy-E og Chuck D var de eneste rapperne som fantes. Denne skiva fikk oss derimot veldig kjapt til å forstå at nyere hiphop kunne være både catchy, gatesmart og kul. Det gjorde resten av verden også, og Jay-Z så seg aldri tilbake etter denne triumfferden av en plate.

8. The Libertines - «Up The Bracket» (2002)
Michael sier: - The Libertines var på mange måter det britiske motstykket til The Strokes. Men der New York-gutta baserte sin greie på The Velvet Underground, Blondie og Television, var Pete Doherty og hans menn både mer poetisk og bandideologisk anlagte. Men helt siden jeg hørte debutsingelen «What A Waster» (ikke med på denne skiva) visste jeg at deres miks av The Jam, Sex Pistols og lyriske kvaliteter på nivå med William Blake var noe helt spesielt. Dessuten var det ingen som levde rockelivet mer til det fulle enn Doherty på 2000-tallet, og selv om det endte med tårer, crack og oppbrudd allerede etter bandets andre skive, er The Libertines et av tiårets viktigste og beste band.

9. Håkan Hellström - «Känn Ingen Sorg For Mig Göteborg» (2000)
Michael sier: - Jeg husker fortsatt nøyaktig hvor jeg var da jeg hørte tittelsporet fra denne skiva for første gang. Følelsen av pur poplykke når resten av skiva utrolig nok levde opp til forventingene, sitter også etset i hukommelsen. Håkans grandiose og nesegrust romantiske låter var perfekt for vi som befant oss i de stormfulle tenåra, og reaksjonene han fikk på sine konserter her i Norge sier vel alt om hva låter som «Vi Två, 17 år», «Uppsnärjd I Det Blå» og «Ramlar» betydde for den oppvoksende «generasjon Y».

10. Kings of Convenience - «Quiet Is The New Loud» (2001)
Michael sier: - Sammen med Röyksopp ga de lavmælte bergenserne i Kings Of Convenience norske popmusikanter i «post a-ha perioden» troen tilbake på at det gikk an å lage litt bølger, også utenfor Skagerak. Deres intelligente, melankolske og nydelige debut «Quiet Is The New Loud» ble med rette hyllet av hipstere verden over, og det faktum at vi i Side2 kårer denne til tiårets beste norske plate åtte år etter dens utgivelse, vitner om at den har tålt tidens tann på særdeles godt vis.

11. Animal Collective - «Merriweather Post Pavillion» (2009)
Michael sier: - Dette er den eneste plata fra 2009 som har fått plass på vår toppliste, selv om også Doves «Kingdom Of Rust» og Grizzly Bears «Veckatimest» er gode kandidater. Likevel er det Animal Collectives unike drømmepop som har begeistret oss mest i år. Etter mange år som obskure kultfavoritter har vår generasjons «Pet Sounds» gitt de New York-baserte karene voldsom eksponering sammenlignet med tidligere år. Full fortjent, synes vi.

12. Ryan Adams - «Heartbreaker» (2000)
Michael sier: - Å plukke ut ett album fra en mann som har gitt ut hele 11 i løpet av 2000-tallet, er ingen enkel sak. Men selv om både «Cold Roses» og «Love Is Hell» er glimrende skiver, ender vi opp med solodebuten «Heartbreaker» som Ryan Adams' beste så langt. Med eks-bandet Whiskeytown forble Adams en kultfigur i altcountry-kretser, men etter denne strålende førsteplata fra 2000 tok det ikke lang tid før vår tids Gram Parsons ble et kjent navn for de fleste musikkinteresserte. Låter som «Come Pick Me Up», «Oh, My Sweet Carolina» og «My Winding Wheel» er tre gode eksempler på hvorfor.  

13. Marduk - «Rom 5:12» (2007)
Pål sier: - Faen i helvete har en god del ting som han (eller hun, som noen påstår) hvis dommedag skulle komme og det hele skulle blitt avgjort med en «battle of the bands.» For det første er det overveiende sannsynlig at han/hun har en utrolig god gitarist eller ti, noen av de beste vokalistene som har eksistert og sannsynligvis en skokk med svartmetallband som er mer skremmende enn marerittene til The Carpenters. Helt foran i hæren vil nok norske Darkthrone stå, men da med albumene fra 90-tallet. Ikke langt bak vil svenske Marduk komme heseblesende, og da spesielt med dette albumet. Tittelen er for øvrig egentlig (siden det er et bibelvers):

«Therefore, just as through one man sin entered the world, and death through sin, and thus death spread to all men, because all sinned...»

14. Madrugada - «Nightly Disease» (2001)
Michael sier: - Etter den klassiske debuten «Industrial Silence» var det ikke rent få som ventet i spenning på plate nummer to fra de nylig kronede kongene av norsk rock, way back i 2001. Men istedet for å gi folket mer av det samme, gikk nordlendingene på mørkere stier på «The Nightly Disease». Vi skjønte greia allerede da den tilbakelente «Hands Up, I Love You» ble sluppet som første singel. Madrugada feiret ikke rockestjernestatusen, de drev ut demonene sine. Og resultatet ble det vi synes er bandets aller beste skive.

15. Iron Maiden - «A Matter Of Life And Death» (2006)
Pål sier: - Som anmelder har jeg hatt noen nedturer, mest av alt fordi album har skuffet meg ut av hvitøyet. Nedturen når det gjaldt Iron Maiden var at anmeldelsen min ble nedprioritert over en annens anmeldelse av samme plate. Jeg leverte min nemlig fem minutter etter den andre. Vi var dog enige. Begge ga et soleklart terningkast 6. At Maiden på sitt 14.album i 2006 skulle levere det som muligens kan kalles et av deres tre beste album var sjokkerende, gledelig og utrolig. Alt på en gang. Uten at vi skal snakke om sjokoladeegg av den grunn. At de i tillegg var svært politiske og hadde noen av sine beste tekster siden 80-tallet var heller ikke noen nedtur.

16.Aimee Mann - «Bachelor No. 2» (2000)
Pål sier: - Aimee feiret sin 40-års dag med på gi ut et album fra sin egen hjemmeside siden hun var uten platekontrakt (hun solgte nærmere 25 000 fra hjemmesiden sin). Plateselskapet Interscope mente nemlig at musikken var for dårlig. At det nok en gang er et bevis på plateselskapenes utrolige evne til å feilvurdere er denne plasseringen på listen et bevis på. Muligens også i tillegg de utrolig gode anmeldelsene platen fikk, og selvfølgelig - salgstallene. Popmusikk blir sjeldent mer intimt og mer melodiøst enn dette, og få med deg tekstangrepene på plateselskap. Noe som kanskje kan tilsi at det ikke var musikken selskapet reagerte på, men innholdet i tekstene...

17. Wilco - «Yankee Foxtrot Hotel» (2002)
Michael sier: - Wilco har vært premissleverandører for kvalitetsrock siden 90-tallet, og flere av platene deres dette tiåret kunne fort endt opp på denne lista. Likevel velger vi oss den mest kontroversielle, nemlig «Yankee Hotel Foxtrot». Reprise Records mente Jeff Tweedy og hans menn hadde laget en plate som ingen ville kjøpe. Så da plateselskapet nektet å gi den ut, streamet like greit Wilco skiva gratis for fansen på sine hjemmesider. Kort tid etter skaffet Nonesuch Records seg bandets signatur, og plata ble både en kritikerrost og kommersielt vellykket plate med over 500 000 solgte enheter i USA alene. Great success, som Borat ville sagt det.

18. Serena Maneesh - «Serena Maneesh» (2005)
Michael sier: - Den tredje norske plata på lista vår er unik på mange måter. At Emil Nikolaisen og hans Serena Maneesh pløyde ny mark i norsk rock med sitt shoegaze- og støyrockinspirerte sound er en ting. Men at gutta faktisk ble undergrunnssvære i det store utland med såpass smal musikk, var den gang unikt i norsk rockhistorie. Godt hjulpet av den knalltøffe singelen «Drain Cosmetics» landet Serena også oppvarmingsjobber for folk som Dandy Warhols og Oasis. Det er ikke akkurat småtterier Nikolaisen og kompani skal følge opp med sin andre plate i 2010, gitt...

19. Lucinda Williams - «World without Tears» (2003)
Pål sier: - Et musikalsk eksperiment som blir en suksess gir alltid god kredibilitet og, i dette tilfellet, gode salgstall. Mystisk, eventyraktig og veldig godt. Tekstene er ikke spesielt oppløftende, men det trekker ikke alltid ned som kjent.

20. Vampire Weekend - «Vampire Weekend» (2008)
Pål sier: Vampire Weekend er et band som ble båret fram på skuldrene til et hav av bloggere, og ble større enn man kunne ane etter deres utgivelse i 2008. Spin Magazine kalte bandet årets beste i 2008, og det er ikke langt unna sannheten. Et fyrverkeri på plate og et fyverkeri på scenen.

21.Sufjan Stevens - «Illinoise» (2005)
Pål sier: Sufjan Stevens skulle egentlig lage album fra alle statene i USA før han skal møte graven. Han ligger foreløpig litt dårlig an, men hans «Illionois» er uansett et av de beste konseptalbumene som kom på 00-tallet. Platen har også 2000-tallets beste tittel på en låt:

«The Black Hawk War, or, How to Demolish an Entire Civilization and Still Feel Good About Yourself in the Morning, or, We Apologize for the Inconvenience but You're Going to Have to Leave Now, or, 'I Have Fought the Big Knives and Will Continue to Fight Them Until They Are Off Our Lands!»

22. TV On The Radio - «Desperate Youth, Bloodthirsty Babes»(2004)
Michael sier: - TV On The Radio har ikke bare tiårets kuleste bandnavn. De ga også ut tre plater fra 2004 til 2008, som alle er glimrende på sitt vis. Sjelfull vokal over pulserende fuzzbass og hvit støy fra gitarene er hovedoppskriften, og aldri har den funket bedre enn på debuten «Desperate Youth, Bloodthirsty Babes». Når man hørte «Staring At The Sun» for første gang, skjønte man at indierocken var i ferd med å ta et etterlengtet sjumilssteg vekk fra den retroinspirerte garasjerockbølgen i starten av tiåret. Strålende saker!

23. Warren Zevon - «The Wind» (2003)
Pål sier: Warren Zevon døde 7.september 2003 av kreft, to uker før kom dette albumet ut hvor han samarbeidet med folk som Ry Cooder, Emmylou Harris, Tom Petty, Don Henley, Bruce Springsteen, Dwight Yoakam og John Waite. Ingen av dem kunne likevel måle seg med tekstgeniet Zevon.

«Shadows are falling and I'm running out of breath
Keep me in your heart for awhile»

24. Midnight Choir - «Unsung Heroine» (2002)
Pål sier: Et av de beste bandene som noen sinne har dukket opp fra Norge, og deres nest beste plate. For denne listens skyld så passet ikke «Amsterdam Stranded» inn, men den bør nevnes i samme åndedrag. Platen har dog to store klassikere: «Violence of the World» og «Painting By Matisse.» Har du ikke oppdaget Midnight Choir anbefaler vi et lite arkivinnkjøp.

25. System of a Down - «Toxicity» (2001)
Pål sier: Det store kranglepunktet på listen, men jeg fikk trumfet det inn. System of a Down er et band som fortjener den oppmerksomheten de fikk for denne platen i 2001. God alternativ metal, eller - gud forby - nu metal om du vil. Sa jeg god? Jeg mente glimrende. Politisk? Jepp.

«All research and successful drug policy shows
That treatment should be increased,
And law enforcement decreased,
While abolishing mandatory minimum sentences»

*I motsetning til Michael Jones så opplevde Pål at Abba var et band, utgivelsen av «Love over Gold» av Dire Straits, og faktisk opplevde han at John Lennon levde. Eller, for den saks skyld at Aerosmith ga ut sitt debutalbum.

Uenig? Selvfølgelig - si det under, og begrunn gjerne hvorfor både Michael Jones og Pål Nisja-Wilhelmsen har en musikksmak som hører hjemme på månen.Hvis du mot formodning skulle være mer enig enn uenig, så er det selvfølgelig hyggelig det også.