The one and only
Det er absolutt ingen på denne jord som likner på Bill Frisell. Her kommer en nydelig smaksprøve noen uker før han spiller i Norge igjen.
Bill Frisell
Big Sur
OKeh/Sony Music
Da supergitarist Frisell stod på scena sammen med Arild Andersen på Moldejazz i 1981, var han et bortimot ubeskrevet blad – også for Andersen. Det skulle det raskt bli en forandring på og de siste tiåra har han uten tvil vært en av de mest originale og banebrytende musikantene Sambandsstatene har hatt å by på. Big Sur er nok en bekreftelse på det.
Frisell har etter det som blei Molde Concert på ECM også spilt mye med giganter som Jan Garbarek, Joe Lovano og Paul Motian. Etter å ha etablert seg helt der oppe sammen med Pat Metheny og John Scofield som trendsetterne innen moderne jazz-gitarspill, åpna Frisell nye musikalske dører og country og bluegrass-impulser spilte ei stadig viktigere rolle.
I fjor inviterte Monterey-festivalen i California Frisell til å skrive et bestillingsverk. De inviterte han også til å tilbringe tid i Big Sur, visstnok et vakkert og stemningsfullt område i staten California, for å la seg inspirere til å skape akkurat det som har blitt Big Sur. Det er forresten stedet saksofonisten Charles Lloyd trakk seg tilbake til i mange år for å finne den store ro og det virker også som om Frisell har funnet både det ene og det andre.
De 19 låtene har elementer i seg av alt Frisell har holdt på med opp gjennom årene – dette er americana av aller beste merke med spor av jazz, bluegrass, country og en rekke andre herligheter. Det er musikk kun Bill Frisell kunne ha unnfanga og når han har med seg den originale besetninga med Eyvind Kang – med norske røtter – på bratsj, Hank Roberts på cello, Rudy Royston på trommer og Jenny Scheinman på fiolin, så skapes det et lydbilde de færreste har vært utsatt for tidligere.
En av låtene heter We All Love Neil Young – tror han bor i nærhetene av Big Sur også – og mer enn antyder hvilken enorm innfallsport Frisell har til sin musikkanskuelse. Når han så spiller gitar med et sound så inderlig, så vakker og så personlig som han gjør, så blir dette noe helt for seg sjøl.
16. juli står dette bandet og med denne musikken på scena i Molde igjen. I ventetida kan man hygge seg mange ganger med cden – i ettertid også for den sakens skyld.