The-Dream jokker løs..

The-Dream
Rockefeller

Gjennom musikkens historie har mannens kjærlighet til kvinnen/kvinner alltid vært en sentral drivkraft og inspirasjonskilde, og akkurat dette har The-Dream aka Terius Youngdell Nash gjort til sitt kjennemerke og levebrød. Og denne kvelden var det Oslo, Rockefeller, sin tur til å kjenne på kjærligheten fra Terius, med det som hører med av nåtidens overdådige synthmelodier, kåtskap og kliss.

Det var til å begynne med vanskelig å estimere hvor mange som hadde møtt opp, og hvor mange flere som ennå drøyde til siste minutt, før lyset senket seg, de tre gutta i bandet hans kom på scenen og publikum unisont skrittet fremover for å samle seg foran scenen. Da så man fort at de ikke tok opp mer enn litt over halve gulvet, og kveldens første inntrykk var på plass.

Så kom det neste. The-Dream gjør en litt for innøvd entre (med gullmikrofon, selvfølgelig..) og punkterer nesten hele greia før den har starta. Men gutta på scenen ser ikke ut til å bry seg stort, heller ikke publikum, og redder seg inn ved å gjøre nettopp dette, la det gå og kjøre på. Men det kommer aldri helt dit man håper på når trommene tar mesteparten av lydbildet og The-Dream ikke helt finner formen vokalt sett med en gang.

5644

Heldigvis begynner ting å klaffe mer og mer halvveis ut i settet og når de kicker i gang ‘Walkin’ On the Moon’ får publikum tilsynelatende det de har kommet for.

Vi får et lite etterlengtet avbrekk fra den litt treigere langtekkelige «kjærlighetsformelen» hans med noe litt mer upbeat. Lyden hadde brått blitt betraktelig bedre, og publikum dro også dansefoten opp av lomma.

Han jobber hardt for å vise at han er en like god på scenen som en showman som han er til å produsere og skrive hits for andre store popstjerner, men det blir litt anstrengt og lite personlig, noe som også forsterkes av den dårlige trenden med å bruke solbriller på scenen.

Og har han pådratt seg en heftig kjønnssykdom på turné eller er han bare enda en R’n’B-kåtskalk? Jeg har i hvert fall ikke sett noen holde og gni seg så mye på kølla som under ‘Falsetto’ siden «Yo! MTV Raps» surra på TV’ene våre på 90-tallet.

Etter en energisk fremføring av ‘Ditch That..’ blir scenen tom og det blir publikum som står for skrikinga en stund. For noen (undertegnede inkludert) blir dette enda en deilig pause fra det som i lengden blir et litt ensformig og lite nyskapende R’n’B-repertoar tiltenkt jenter med sansen for den velkjente «karamell-/sjokoladegutt med silkestemme-oppskriften».

Men det tar ikke lang tid før det er i gang igjen og første ekstra nummer, ‘Rockin’ That S***’, får alkoholen til bruse litt ekstra godt i blodet til de oppmøtte på gulvet. Så det var jo godt å se det var noen som koste seg.

The-Dream har gjort seg verdig sin status gjennom sitt arbeid som produsent og artist, men det hele blir overveldende innbilsk og arrogant når han ber om mer lyd fra publikum for at «hvis de gir sitt beste skal han gi dem sitt beste også». Ikke for at dette skal bli et oppgjør med visse artisters holdninger til det å spille for fansene sine, men det skal da strengt tatt være omvendt!?

Uansett så blir vi servert en nærmest voldtekt av Michael Jacksons ‘Dirty Diana’ som siste ekstranummer og hele showet klokker inn på en snau time.

Vi kunne gjerne fått litt mer med tanke på katalogen hans, men det ville uansett bare blitt mer av det samme lett forutsigbare R’n’B-føleriet/-gnukkinga. Han mistet nok ingen fans denne kvelden, men jeg tror nok ikke han trollbandt noen flere heller.