Tarvelig fra Texas

Paul Wall
«Fast Life»
Warner

Hvite, amerikanske rappere som disser hvite, amerikanske rappere er en tradisjon, så når Eminem på sitt nye albums bonusspor sier at Paul Wall er «dope», er det ekstraordinær kjærlighet. Etter denne platen her er det dog fristende å si det samme i preterium fremfor presens.

Nå er ikke 28-åringen alene om å ikke fenge som før. Texas’ rapscene var glovarm i perioden 2004-2007, for nå å ufrivillig ha trukket seg tilbake i sin lokale undergrunn, og det virker som hans hjem Warner har gitt opp Eminem-drømmen. Promoen er iallefall like slapp som musikken. (Samme med hans kompis Mike Jones, som i all stillhet slapp sitt forsinkete andrealbum i april.)

Houston-guttens forrige sett er ikke grandiose verk, men alle tre har i det minste tøffe singler, som debutens «They Don’t Know», oppfølgerens «Sittin Sidewayz» og forriges «Break’em Off», mens den nyes «Bizzy Body» høres ut som en kjedelig, gammel Juvenile-låt.

Høydepunktet på «Fast Life» må bli «Fly», takket være en dustete versjon av R. Kellys «I Believe I Can Fly» som refreng, med hjelp fra den semisjarmerende Young Jeezy-kloningen Gorilla Zoe, mens Travis Barkers «Pop One Of These» underholder, til tross for at Blink 187-punkerens beat kler gjesten Too $hort bedre enn herr Wall.

Tidligere satt musikken via produsentene Mr. Lee og Salih Williams, som nå ikke er med, og med svak produksjon stikker Pauls simple rimferdigheter seg ut som en sår tommel, for å si det på godt norsk-amerikansk.

«High as a moon and flier than a mosquito» er like tamt som «I’m too cool for school», og når han minner om at folk skal «quit crying and complaining» og «swallow you pride», er det fordi «no matter how high the gas price / I’m still gonna drive». Haha.

Paul Walls nye album er ikke like ufresht som tanndiamantene han fortsatt forsøker å selge, men musikkmessig må han nå hive seg rundt for å ikke miste fullstendig relevans. Iallefall hvis han fortsatt ønsker å bli hørt utenfor Texas.