Tannløst som en baby

Heine Totland
The Sunny Side
Universal

Den nåværende redaktøren i FHM ga Heine Totlands første album terningkast fire hos oss da albumet kom i 2005. Hans ankepunkt var at det kanskje var «Litt vel glatt blir det hist og her, og dessuten litt for forutsigbart.» Fire år senere, og med en rolle på Mamma Mia som backing er herr Silje Nergaard tilbake.

Det har blitt enda mer glatt, og ekstremt lite interessant. Det er ikke det at det ikke er pen og grei voksenpop. Det er bare det at nettopp dette finnes det tretten av på dusinet, og tolv av dem er bedre enn dette. Muligens er vi slemme når vi sier at hans versjon av «He Ain’t Heavy, He’s my Brother» ikke engang er i nærheten av Chers coverversjoner, men det er likevel like sant.

Det finnes utallige musikkutgivelser det er mulig å kose seg med både på gode og lange sommerkvelder, og egentlig er det faktisk ikke noe feil med Totlands album. Problemet er at det heller ikke er så mye riktig. For å si det slik – jeg hadde ikke reist meg opp og gått om Heine hadde underholdt på utekafeen jeg var på. Samtidig hadde jeg heller ikke oppsøkt den samme kafeen fordi han var der.

Musikken minner egentlig mest om bakgrunnsmusikken fra hundrevis av norske tv-programmer med et studioband som lager et eller annet som minner litt om jazz, litt om pop og mest av alt om en god gammeldags Norvegia. Det er ikke spesielt mye som utfordrer smaksløkene her eller i osten.

Best er han på balladen «City of Dreams» og platens siste spor: «All Dressed Up.» De to sporene kan du muligens prøve å spore opp på en eller annen nedlastningstjeneste for å legge på Ipoden for late sommerdager, men som et album er dette ikke nok.

Denne saken ble første gang publisert 26/05 2009.