Takk og farvel

Close Erase
R.I.P. Complete Recordings 1995 – 2007
Plastic Strip Press/Musikkoperatørene

Bassist Ingebrigt Håker Flaten, trommeslager Per Oddvar Johansen og tangentmann Christian Wallumrød har både hver for seg og som Close Erase spilt svært viktige roller i norsk jazz. Fra 1996 til 2006 ga de ut fire cder – to akustiske og to elektriske – og i denne flotte avskjedsboksen får vi alle fire samt en uutgitt livekonsert fra 2007, innspilt på Dokkhuset i Trondheim, som skulle vise seg å bli noe av det siste Close Erase noensinne gjorde. Nå har de tre bestemt seg for at Close Erase er et avslutta kapittel og hvilken strålende ekskursjon er det de har tatt oss med på.

Close Erase henta inspirasjon fra kilder som Paul Bley, Svein Finnerud og den elektriske Miles Davis fra rundt 1970. Via denne gjennomgangen av trioens karriere er det interessant å følge utviklinga bandet var gjennom og her snakker vi om at det blei tatt steg hele tida og sjøl om det var slik at Close Erase henta impulser fra ymse steder, så har de så avgjort vært med å inspirere stadig nye generasjoner jazzmusikere både her hjemme og utenlands.

Sammen med band som Atomic og Jaga Jazzist var Close Erase sentrale i miljøet rundt Blå i Oslo. Alle de tre musikantene har sin bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim der man tydeligvis blir innpoda at man skal lage sin egne retning. Det har alle disse tre makta og Close Erase var lenge det viktigste uttrykksstedet for de originale ideene.

Det å få bli med på denne reisa gir oss en strålende innsikt i hvordan dette bandet utvikla seg. Tidene forandra seg og bandet og musikerne likeså. Hele tida lå Close Erase i forkant og det er veldig hyggelig å høre at de forlot oss med en bejubla konsert i Trondheim – hvor det hele mer eller mindre starta.

Jazzens ledende modernister, innovativ rock og samtidsmusikk var elementer i Close Erase sitt unike uttrykk. De nekta seg ingenting og tøyde grensene uten stans og her får vi hele historia – fra start til mål. Det fine heftet med masse bilder av unge herrer med hår (!) og ikke minst Martin Revheims hilsen fra fanklubben, gjør også sitt til at dette har blitt et farvel verdig et av de flotteste og viktigste bandene de par siste tiåra.