Take Thats nye lyd
Det er nesten så jeg har lyst til å finne frem neonlyspinnene og gjennopplive Hyperstate.
Take That
Progress
Polydor/Universal
Det er blank løgn å hevde at jeg har fulgt med på Take That de siste årene. Robbie Williams har imidlertid vært på radaren, som en god popmusiker fortjener. Så det var med høyst middelmådige forventninger jeg satt meg ned med «Progress». Men gjett om jeg ble overrasket.
«Progress» er noe ganske annet enn hva vi forventer av Take That, en mørkere beat- og synthbasert skive ribbet for kunstige strykeorkester og dype pianotriller med rullende torden i bakgrunnen. Gladlåter som «Back for Good» er ingensteder å finne.
Albumet er like fullt et popalbum, men det er ikke fritt for at det er andre sjangere som herjet begynnelsen og midten av 90-tallet som også kommer med i lydbildet...
«The Flood» er skolebokeksempelet på hvordan en god poplåt skal være. Fengende rytmer, en god og litt overraskende melodilinje, et refreng som topper det hele og sunget av en unik stemme, i dette tilfellet Robbie Williams, som vender tilbake til Take That på plate etter 15 år som soloartist.
Deretter følger Depeche Mode-hyllesten «SOS» med en drivende rytme som presser og presser på, som skapt for de svette kveldene på cluben.
«Wait» er mørk og rolig sak, mens den dunkende rytmen er tilbake i den politiske stadiumpoprockeren «Kidz». «Pretty Things» har en spennende vokalsammensetning og «Happy Know» er en luftig synth-godsak.
Det er ikke noe tvil om det er Robbie Williams som er den største stjernen på «Progress», og disse fire låtene virker nesten som en overgang når Williams slipper til i fullt monn på den rå «Underground Machine». Men selv poprebellen må se seg slått av Mark Owen på «What do you want from me» - en poplåt så finslipt at den umiddelbart høres ut som en klassiker.
«Progress» avslutter litt tamt, men det kan en leve med når resten holder så høy kvalitet. Er Take That back for good for good?