Ta den!
¿og den, og den og den! Comebacket fra førstereisgutta innen britiske boybands er ingen dans på truser. Eller kanskje er det nettopp det dette er.
Take That
Beautiful World
Polydor/Universal
De ble satt sammen som et britisk tilsvar på den amerikanske boyband-suksessen New Kids On The Block, og resultatet oversteg alle forventninger: Ingen britiske band etter The Beatles hadde oppnådd slik suksess.
Men så, etter tre album – forlot Robbie Williams, bandets stadig mer løse kanon selskapet, og dermed var ikke veien lang til Take Thats nedtur.
Nå har Gary Barlow og de andre gutta – for den som måtte huske hva de heter – våknet opp og innfunnet seg midt i tredveåra, og har ganske sikkert et høyt forbruk som begynner å trenge fornyet likviditet. Ergo - må det være lov å mistenke – var ikke veien så altfor lang til denne gjenforeningen.
Robbie hadde selvfølgelig ikke det samme behovet for å bli med på denne ekstrarunden, og dermed var vel håpet om at plata skal ha et visst anstrøk av tenner og negler, ute.
Og antakelsen stemmer så inderlig vel. «Beautiful World» låter nemlig akkurat som forventet.
Førstesingelen «Patience» er klart beste låt her, med sine melodiøse falsettlinjer. Ellers består albumet av en orgie av selvfølgeligheter, så velpolerte og innholdsfattige at man klør i halsen og vrir seg i stolen.
Sånn er det dessverre. Jeg skulle gjerne skrevet at gutta er bedre enn noensinne, at alle mine fordommer ble overprøvet og huhei, hvem trenger egentlig Robbie Williams. Men når de låter som de gjør, må man si det som det er.
Vi lar det være med dette ene forsøket, gutter. Eller hva?