System Of A Down-syndromet

System Of A Down
Hypnotize
American/SonyBMG

I mai kom mesterlige «Mezmerize», og noen uker senere rystet opphavsmennene i System Of A Down Norwegian Wood så grundig at Lars Lillo Stenberg måtte sette seg ned og revurdere hele sitt forhold til Frognerbadet.

Allerede da var det for lengst forhåndsannonsert at «Mezmerize» bare var del én av et slags «dobbeltalbum», men at bandet mente det kunne bli tungt for fansen å fordøye så mange nye låter i én og samme omgang.

Kanskje spilte det faktum at de kunne fordoble profitten ved å gi dem ut som to separate album også en viss rolle, men det er det vel ingen som vil mistenke de systemkritiske og ytterst politisk korrekte metalhøvdingene for?

Samme kan det muligens være, for endelig har vi også «Hypnotize» her, og det er mange av oss som har ventet på det. 35 000 solgte eksemplarer av «Mezmerize» (og snart like mange av for lengst klassiske «Toxicity») tyder i hvert fall på det.

«Hypnotize» har ikke like mange sprø innfall og like mye utstyrlig lekenhet som sin for tidlig fødte tvilling, og det er vel også det første SOAD-albumet jeg har hørt som ikke overrasker meg i særlig grad.

Akkurat dét er jo litt skuffende, men hvor mange ganger kan man egentlig forvente at et band skal evne å forbause? Og i metal-sjangeren, der det knapt har skjedd noe overraskende på det man kan huske, er det jo egentlig bare SOAD som har prestert noe slikt.

«Hypnotize» er et kort og kontant album som klokker inn på førti minutter og tolv låter, der de to siste er for ballader å regne etter et tidvis heseblesende løp i sedvanlig SOAD-stil, noe som betyr thrash- og speed-metal med elementer av østeuropeisk folkemusikk, innsmigrende gitarklimpring, voldsomme temposkifter og guttural metal-vokal som går hånd i hånd med flerstemt skjønnsang.

Nok et elsk eller hat-album fra et elsk eller hat-band, med andre ord. Du vet sikkert allerede hvor du står.