Synger som en lomme-Lerche
Ikke er det skikkelig jazz, og ikke er det Sondre Lerche. Det er noe sjanglende midt i mellom.
Sondre Lerche and the Faces Down Quartet
Duper Sessions
Virgin
Denne plata har nok Sondre Lerche drømt om å spille inn i flere år. Lerche har vært inne på Chet Bakers mest kjente mollstil en rekke ganger, og har jazzlegenden som forbilde for sin «Duper Sessions».
Men ikke alle drømmer er like spennende.
Lerche er på langt nær moden for en jazzplate av det kaliberet han sikter mot. Chet Baker var ingen lettvekter, og et prosjekt som «Duper Sessions» må ha dette i bakhodet.
Om det er Lerche selv eller fordommer basert på tidligere utgivelser, jeg klarer ikke å ta Lerche alvorlig som jazzartist. Dessverre høres det ikke ut som om han tar seg selv spesielt seriøst heller.
Miksen av komposisjoner er overraskende. Ofte stiller hele ensamblet opp som en ærlig jazzkvartett, men av og til dukker Lerche opp og slår løs på gitaren sin (som for anledningen har fått «jazzlyd»). Dette klinger snodig i mine ører.
Skal du skåle med de store gutta er det greit å vite forskjellen på champagne og musserende vin ...
Av og til dukker det riktignok opp noen flotte sanger, og spesielt pianolåtene viser potensiale. Låta «The Curse of being in Love» kunne, med sin passe slepne og uhøytidlige stil, vært en rettesnor for hele plata, og antagelig hadde The Faces Down Quartet levert et mye mer helhetlig håndverk.
Slik «Duper Session» høres ut nå skal du være spesielt interessert i Lerche for å synes at albumet er en kremplate for jazzelskere. Er du ute etter litt kosejazz og ikke er spesielt kresen, kan den funke.