Sylskarp folkrock
Bruce Springsteens bedre halvdel har kvasset instrumentene til det ytterste.
Patti Scialfa
Play It As It Lays
Columbia/SonyBMG
Skarp. Sylskarp. Dette adjektivet og presiseringen var de første ordene som dukket opp etter å ha hørt Patti Scialfas «Play It As It Lays».
Scialfa er kanskje bedre kjent som Bruce Springsteens kone og korist i mannens E-Street Band, enn som sanger og låtskriver. Men som de som har hørt Scialfas «23rd Street Lullaby» sikkert vil skrive under på, hun står stødig på egne ben.
Det gjør hun til gangs på sin tredje soloplate også. Scialfa har røttene sine dypt festet i amerikansk, tradisjonell folkrock. Countryen står likestilt med blues spesielt, gospel- og soulinspirert musikk.
Men glem en grøtete, sløy tolvtakter fra Robert Johnson. Scialfas lydbilde er klart som krystall og skarpt som et barberblad. Ikke slik å forstå at det påvirker musikkens sjel, om en kan si det slik, snarere tvert om. Låtene får heller et forfinet snitt av perfeksjon.
«Play It As It Lays» er likevel ikke et enestående album. Til det mangler skiva en altfor viktig ingrediens: De spesielt gode melodiene. Plata mangler rett og slett høydepunkt. Den er jevnt over svært god, men heller svakt i retning av å bli kjedelig takket være ensidige elodier.
Det ville imidlertid vært for dumt å vektlegge det argumentet for sterkt, «Play It As It Lays» har tross alt bedre låter, melodier og stemninger enn mange liknende plater. Et anbefalt kjøp.