Svever ujevnt

Bygdin
#1
Hype City

#1 inneholder bare sju låter, men til gjengjeld varer et par av dem tre-fire ganger så lenge som normalt. Så kvantiteten får man for pengene.

Da gjenstår det bare å avgjøre om det som er på skiva, også har kvalitet.

Med svært så nasjonalromantiske låtnavn, - en veldig motsetning til den elektroniske støyen, - har gutta selv erklært at de gjennom musikken skal nå himmelen. Duoen består av Arne Kvalvik og Kjetil Ovesen, men ligner lite på 120 Days, som de to er bedre kjent fra.

Bygdin ligger ved foten av Jotunheimen, og ifølge bandet som altså har tatt navnet etter denne innsjøen, er det den veldige naturen som omgir stedet, som har inspirert. De er ikke de første musikerne som har valgt seg den norske naturen som inspirasjonskilde - ei heller til ambient musikk. Parret med støy og elektronika, blir det riktig så vakkert, - om enn noe ensformig til tider.

Man kan nemlig mistenke de to for å ha latt seg henføre av egne ører enkelte ganger - «Jotunheimen» gjør meg mer forbanna enn den gir meg lyst til å følge med på turen, det er noe billig med lyden. «Rondane» derimot - #1s siste spor - er kan hende mer tradisjonell, (plata starter med det mest støyete) - men har en oppbygging og en melodilinje som lett gir bildet av store åpne himmelflater og gir lytteren lyst på mer. Smart.

Gutta selv kaller det dansemusikk man kan lytte til, eller lyttemusikk man kan danse til. Førstnevnte funker nok best i lengden, selv om det nok absolutt vil kunne få de danseglade til å bevege seg i varme sommernetter - bare man får lov å ta pauser fra lydbildet - det kan bli vel mye i perioder.

Om Bygdin når himmelen er for tidlig å si, men de har kanskje funnet stigen som fører dit. Tross alt er de jo et stykke oppi fjellheimen.