Svensk pikekos

First Aid Kit
Odeon
Roskilde

De ser smått kårni ut, der de tasser ut på scenen i kledt noe som minner lett om sveitsiske folkedrakter, med langt hippiehår og litt sjenerte blikk. Men det glemmer man raskt i det de åpner sine munner og lar noe av det som må være Roskildes vakreste toner strømme ut over leppene.

First Aid Kit er svenske, jenter, en mørk og en blond, og samkjørte som bare søstre kan være.

Odeon-teltet på Roskilde rommer et par tusen mennesker, og også tidligere har den bevist at det blir for lite plass, når det kommer til de mest populære artistene som er booket inn der. Noe som til de grader gjaldt FAK – det var minst like mange utenfor som under telttaket. Det bør Øyafestivalen huske i august, når de velger scene til jentene – det kommer til å bli ganske så fullt foran dem.

For i tillegg til svensker (selvsagt), var nordmenn særdeles godt representert blant publikum, noe singelen Emmylou behørig har poengtert med konstant rotasjon på radiokanalene de siste månedene. Den var da også den de fleste var der for, og som søstrene selv dro fram og presenterte - ikke bare som en kjærlighetssang, men som en hyllest til sine navngitte idoler i teksten,

Representativ er låta også for det de to ellers gjør på scenen. Hjulpet av en nesten like langhåret trommis, serverer de folkrock, basert på tostemt vokal, like vakre som perler på en snor. Det er usedvanlig harmonisk sang, og live er det nesten bedre enn på skive. Ingen fiksfakseri, stødig til tusen, med snill-pike faktor så det holder.

De slapp oppfølgerskiva The Lion’s Roar tidligere i år, men også en rekke låter fra den to år gamle debuten The Big Black & The Blue ble servert. Det var andre gang søstrene sto på scenen under Roskildefestivalen, og gjensynsgleden var stor – fra begge sider av scenekanten

Showmessig er det ikke det store, folkedrakter og vakre harmonier kombineres muligens dårlig med de store krumspringene på scenen. De har sine mikrofoner, sine instrumenter og sine faste plasser på scene. For de mest alkorusa blir det kanskje for ensformig, men for dem som klarer høre etter, gir de bort de fine tingene, og det helt gratis. Trekkes fram bør også damenes versjon av Fever Rays When I Grow Up.

Får du dem i fanget i solnedgang eller skumringen like etter, uten for mye irriterende skvalder blant publikummet bakerst, så kan du forvente – og nesten forlange – en særdeles hyggelig kosestund med to av Sveriges - for tiden i det minste – aller beste stemningsskapere.

Av: Trine Stalsberg