Super spøkelseskladd
Nytt pangalbum fra den godt voksne, eksentriske sjarmøren Tony Starks alias Ghostface Killah.
Ghostface Killah
The Big Doe Rehab
Def Jam/Universal
Da Ghostface Killah solodebutere i 1996, hadde mange ham som sin Wu- favoritt, og hvis man skal være litt slem, er spøkelsesansiktsmorderen gruppens nesten eneste virkelige relevante stjerne i dag. På den produktive rapperens syvende solosett er Staten Island-representanten i toppform.
Ballet starter hardt med «Toney Sigel Aka The Barrel Brothers», som har vært ute på mixtapes, men Styles P er her dessverre byttet ut med et unødvendig bidrag fra Solomon Childs, mens Ghosts tøffe Def Jam-kollega Beanie Sigel får verset sitt kuttet.
«Yolanda's House» gjestes av Method Man og Raekwon, og samler dermed klanens største. DJ-veteranen Kid Capri hyper deretter opp singelen «We Celebrate», hvor Detroit-produsenten Anthony Singleton låner fra soulrockerne Rare Earths godt brukte 70-tallssviske «I Just Want To Celebrate».
Selv om albumet flere ganger benytter seg av musikalske ideer og samples som andre gjort kjente før Ghost, gjør han det på en redelig måte. Han får liksom lov. 36-åringen er old-school på en fresh måte, og hopper ikke på ungdommelige ringetonehitforsøk eller andre lite passende tricks.
Diddys gutter LV og Sean C, som står for mesteparten av Jay-Z' voksne «American Gangster», har nesten produsert halve «The Big Doe Rehab», og gir Ghost en sjelfull setting hvor han skinner som sola.
Likevel blir det noen ganger litt mørkt og dystert. Ghostface Killah er tross alt klin kokkos. Verdens største «urban slang»-ordbok er ikke alltid nok til å skjønne hva han mener, men det virker som han selv mener alvor. Den troverdige, eksentriske stilen har alltid vært sjarmerende, og selv de mest grisete sexreferanser blir nesten søte. Det er få andre rappere som kan beskrive personer og situasjoner på en like levende - og ikke minst morsom - måte.
Ghosts valg av gjester er ikke et forsøk på å smykke albumomslaget for potensielle kjøpere. I stedet for å mase seg til noen linjer fra Def Jam-sjefen Jay-Z, går han heller for nevnte Beanie og mindre populære Wu-medlemmer U-God og Masta Killa, samt kompiser Cappadonna og Trife Da God. Når han skal ha kvinnelig sang, får Def Jams nykommer Chrisette
Michele slippe til på lekende og lekre «Slow Down», fremfor hans superstjernekollega Rihanna.
Wu-boss RZA, som Ghost ble uenig med under innspillingen av det nye gruppealbumet, har ingen bidrag, mens Ghosts sønn Sun God dukker opp to ganger. Gjestene drar dog ikke alltid opp, og det kunne fint vært færre. Det er hyggelig for Wu-fans at Raekwon og Method Man er med på henholdsvis tre og fire låter, men de som vil ha Ghost alene, får kun to.
Dette er lusent pirk. Albumet er gjennomført, solid og spennende, og Ghostface Killah har nok en gang klart å lage et helstøpt prosjekt på sine ofte unike premisser. En rettferdig kåring av årets beste rapskiver putter «The Big Doe Rehab» høyt oppe på listen.