Sukkerunger på tomgang
Nytt år, nytt middelmådig Sugababes-album. Selv om jentene i trioen akkurat har rundet tyve, er ikke karakteristikken «lovende» lenger det som kler dem best når deres fjerde plate faller til marken.
Sugababes
Taller In More Ways
Island/Universal
Først et par ord for å slå fast hvor undertegnede står i den akk så nervepirrende Sugababes-diskursen: Jeg har tidligere vært tildels nokså begeistret. Så vet du det.
Selv om debuten var glatt som Vøringfossen i februar, hadde den absolutt noe ved seg. Og andreplata «Angels With Dirty Faces» var faktisk henimot virkelig bra. Smart kommersiell popmusikk med både dansefot, attityd og hjarte på noenlunde rett plass.
Men på forrige album «Three», og ikke minst på denne utgivelsen, begynner jentene å spinne alvorlig på tomgang, og de skal stri litt med å leve opp til sitt ry som Spice Girls-alternativet for tenkende tilhengere av strømlinjeformet kommerspop.
Førstesingelen og åpningssporet Push The Button er skrekkelig i all sin Last Christmas-aktige gru, og så mye bedre blir det faktisk ikke etter hvert som de neste låtene følger på.
Jeg noterer meg likevel noen positive unntak, for arkivet: «Bruised», «Ace Reject», samt den dubflørtende «Joy Division», som minner en del om et helt annet band enn tittelen indikerer, nemlig Saint Etienne.
Litt godt her og der, altså. Men godt nok? Hehe, du kan lese mellom linjene, du.