Støy uten mening
Stygt kan noen ganger være fint, men ikke denne gangen.
Portishead
Third
Polydor/Universal
Portishead er ikke akkurat produktive. «Third» er (jepp) trioens tredje album siden debuten «Dummy» fra 1994 – et av 90-tallets store mesterverk.
Tangeringspunktet
Men på samme måte som med sin selvtitulerte andreplate fra 1997, har tripp hop-eksponentene ingen planer om å tekke sitt sultefôrede publikum denne gangen heller.
Det er lavstemt, bekmørkt og antimelodiøst, iscenesatt av støy, feedback, spede innslag av elektronika og Beth Gibbons umiskjennelige klagesang.
Portishead hadde tidligere en evne til å tangere et uimotståelig punkt hvor det stygge og det vakre møttes i en større enhet.
Kunst
Nå er det mest av det stygge igjen. Støy uten mening, så å si, motstand uten forløsning.
Flere av låtene lukker seg inn i et landskap av kunstmusikk der ambisjonene hopper fra tieren og ender i mageplask.
Det finnes riktignok unntak.
På sjettesporet «We Carry On», eksempelvis, lykkes de. Låta er lang og monoton og bærer lytteren ut i et mørkt univers av sure gitarer og progressive vegger av støy.
Skuffende
Også sistesporet «Treads» er av godt gammelt merke hvor Gibbons viser at hun fremdeles evner å rive i følelsene til folk.
Men «Third» er jevnt over et skuffende svakt album fra de ambisiøse britene.