Støt-eksentrikere fra Mars
Musikalsk kanonføde fra The Mars Volta, denne gang enda mer kompromissløs enn forrige gang. Jommen bra at det er noen som tør der andre kopierer.
The Mars Volta
Frances The Mute
Universal
Hva har TNT, Yes, Primus, Led Zeppelin, King Crimson, John Zorn, Janes Addiction og Buena Vista Social Club til felles?
Vel, ikke stort, bortsett fra at trådene samles i The Mars Voltas storslagne Frances The Mute - sammen med et kobbel av andre influenser som under andre omstendigheter ikke ville kjent hverandre igjen i måneskinn.
The Mars Volta har til fulle skjønt prinsippet om at hvis du støtvis serverer folk smerte og disharmoni, vil skjønnheten oppleves så mye mer harmonisk når pinen og den frenetiske kakafonien opphører - og melodiske partier tar over.
Dermed etterlater man faktisk lytteren sulten etter mer, selv etter nærmere åtti minutter, der ti-minutterslåter er standarden snarere enn unntaket. Og da setter man gjerne plata på, igjen og igjen. Slett ingen liten bragd.
Det er fint at noen i vår tid våger å være pretensiøse. Når The Mars Volta smeller til med et konseptalbum som oser av liv og død og spiritualisme og Gud vet hva, og det hele foregår på spansk, latin og engelsk om hverandre, stiller de seg lagelig til for hugg samtidig som de fordrer og krever både respekt og innsats fra lytteren.
The Mars Volta imponerte allerede stort med debutalbumet De-Loused At The Comatorium fra 2003. Da hadde herrene Omar Rodriguez-Lopez og Cedric Bixler-Zavala nettopp forlatt det utmerkede emo/hardcore-bandet At The Drive-In, men kom tilbake med et musikalsk lappeteppe ingen hadde forutsett.
Og utviklingen forsetter: Her får vi skingrende falsettmetal som glir elegant(!) over i kubanskinspirerte rumba-takter, før vi havner så langt inn i såvel frijazz som psykedelialand at vi knapt tror det er noen vei ut, for så plutselig å være et godt stykke ut i prog-åkeren før vi vet ordet av det.
Sånn er denne plata, og visst, du skal jobbe litt med den før du trives i dette uforutsigbare landskapet hele reisen gjennom. Men når du er der, vet du, da ser du hvor verdt det det var. Og så fryktelig mye jobb var det vel heller ikke, når du ser tilbake på det?