Stort, men ikke tettpakket

Coldplay
Mylo Xyloto
EMI

Å mislike Coldplay er nærmest obligatorisk i visse indie- og forståsegpåerkretser. Og selv om bandet ofte refereres til som alternativ rock, er de blant verdens mestselgende. Nærmest noe skitso over det hele.

Bandets album selv har til tider lidd under denne liten/stor-kontrasten, men denne gangen virker de å drite langt i hva andre måtte mene, og pøser på og kjører i vei med stadionlyd.

Det er allsang, trampeklappefast, pompøst og orkestralsk. Det begynner skjørt og morgensolvakkert med tittellåta, før det kaster seg hemningsløst over i singelen Paradise - som uansett hva man måtte mene om innhold vs. lydvegg, sitter klistret til hjernebarken, og vil glede de trofaste, gamle Coldplayfansene.

Ikke for at alt er like fantastisk - på langt nær, tekstmessig har de selv innrømmet å ikke akkurat være av det ypperste, og med låter som Hurts Like Heaven (som går usedvanlig raskt i glemmeboken, bare et par låter etter lytting) og klamme ballader ala Us Against The World, trekkes antallet øyne på terningen ned.

Desto bedre er det når Rihanna trår til med vokalen på Princess of China, en teknoinfluert og poengtert låt, der damen viser hva hun er god for - (uten at man lar seg påvirke av hvor mye eller lite klær hun måtte ha på seg) - og som dermed også får frem det bedre i Coldplay.

Helhetsinntrykket er av det gode, det er noe forløsende og positivt med Coldplay som smitter over - så sant du ikke er en av disse anti-Coldplayfolka, som uansett ikke klarer Chris Martin og Co. Er du ikke en av disse, kan du fint bruke tiden på låtene deres, og la deg lulle inn i den store