Stemma fra New Orleans
Har Aaron Neville noe på jazz-selskapet Blue Note å gjøre? Tja, han synger i alle fall som ingen andre.
Aaron Neville
My True Story
Blue Note/EMI
Det at den 72 år unge Aaron Neville, også godt kjent sammen med sine brødre i The Neville Brothers, nå debuterer på Blue Note har sjølsagt en hel del med det å gjøre at superprodusent Don Was (Rolling Stones, Bob Dylan) har tatt over som president i selskapet. Han vil nok videreføre jazzlinja, men samtidig utvide spekteret og utgivelsen med Neville der han synger 12 sanger sterkt forbundet med sin barndom – i en herlig doo-wop-tradisjon – og produsert av Was og en viss Keith Richards er nok en klar indikasjon på det.
Det var også meninga at Richards skulle spille på ei låt eller to, men han syntes tydeligvis dette var så moro at han endte opp med å spille på det aller meste. Benmont Tench og The Heartbreakers stakk også innom og bidrar på tangenter og som doo-wopere – bra nivå på assistentene med andre ord. Når så Greg Leisz og Tony Scherr, begge med lang fartstid hos blant andre Bill Frisell, er grunnstammen i bandet, så sier det det aller meste om de musikalske omgivelsene til Neville.
Uansett så er det den umiskjennelige lyse stemma til Neville som bærer det hele. Falsett-tenoren, som er hans spesielle bumerke, står jo i et voldsomt motsetningsforhold til hans voldsomme ytre og så vidt jeg vet er det ingen som synger noe i nærheten slik Neville gjør. Vi blir servert Gypsy Woman, Be My Baby, Under the Boardwalk og ni andre herlige låter fra Nevilles oppvekst som forteller oss at Neville er en av de største musikantene fra New Orleans med røtter i både soul, rhythm and blues, cajun og creole.
Her blir det på ingen måte sprengt noen grenser, men bare servert god musikk med ei unik stemme i sentrum. Dessuten forteller vel også Don Was oss i hvilken retning han ønsker å ta Blue Note.