Spansk fest fra Marsalis
Wynton Marsalis er i manges ører den viktigste jazzmusikanten nå til dags.
Jazz at Lincoln Center Orchestra with Wynton Marsalis Featuring Paco de Lucía
Vitoria Suite
EmArcy/Universal
(SIDE2): Slike målinger eller påstander er sjølsagt ikke verdt noe som helst, men er likevel en indikator på at – i dette tilfellet – den 48 år gamle Wynton Marsalis nyter stor anseelse.
Helt siden han slo gjennom i Art Blakeys Jazz Messengers i 1980, har det vært stor oppmerksomhet rundt både trompeteren, komponisten, bandlederen og debattanten Marsalis. Hans kvaliteter som instrumentalist har ingen trukket i tvil, men hans relativt konservative jazzsyn har mang en gang ført til høy temperatur. For å si det sånn så var ikke forholdet mellom Miles Davis og Wynton Marsalis spesielt hjertelig de siste åra Davis levde og Marsalis mener vel fortsatt at det Davis holdt på med fra rundt 1970 og fram til han la ned hornet i 1991, ikke hadde noe særlig med jazz å gjøre.
Både på hjemmebane og i Europa har Marsalis nytt stor respekt og blant annet på jazzfestivalen i Vitoria-Gasteiz i Spania har han vært en fast og meget populær gjest en rekke ganger siden 1987. I fjor skulle festivalen markere sitt 30-års jubileum og Marsalis kvitterte på forespørselen om å skrive en blues til festivalen med å komponere en hel suite.
Med stjernestorbandet Jazz at Lincoln Center Orchestra og det spanske gitar- og flamenco-geniet Paco de Lucía og hans band i nært samarbeid, skrev Marsalis en suite med røtter i både blues og spansk musikk og det er tydelig at Marsalis har funnet forbindelseslinjer her.
Dobbelt cden, som blei spilt inn i løpet av noen dager i fjor sommer, forteller oss at Marsalis er en storbandkomponist med tradisjonen i ryggraden av aller høyeste klasse. Han har makta å inkorporere de to, i utgangspunktet, forskjellige uttrykkene på et elegant vis og med ei stjernerekke av solister som trompeterne Marcus Printup, Ryan Kisor og sjefen sjøl, saksofonistene Walter Blanding og Joe Temperley og ikke minst de Lucía, blir dette en fest i skjæringspunktet mellom blues og flamenco som det groover noe hinsides av.
Man kan gjerne mene mye om Wynton Marsalis, og det gjør man jo, men at han er en trompeter, komponist og bandleder i toppsjiktet bør det ikke herske tvil om. Vitoria Suite er et utmerka eksempel på det.