Søttitallskamerater fra Australia
Tre australske krølltopper som forsyner seg mer enn rikelig fra Zeppelin og Sabbath, og som til tider gjør det drusefint.
Wolfmother
Wolfmother
Modular/Universal
Hadde det overhodet ikke vært hold i hypen omkring Wolfmother, ville dette selvfølgelig vært anledningen par exellence til å trekke frem uttrykket om ulveroping. Men Wolfmothers albumdebut låter både for bra og for tøft til at vi kan gjøre noe annet enn å la den ballen ligge død.
Australia ser ut til å ha et visst oppsving for tiden – og da mener vi ikke bare på fotballbanen – for etter lengre tids stabilt sideleie (i hvert fall helt siden The Avalanches – og hvor pokker ble det av dem, forresten?) har det i løpet av det siste året blir kviskret og tisket om band som Arcitects From Helsinki, New Buffalo og nettopp Wolfmother.
Her er endelig albumdebuten fra den krøllhåra Sydney-trioen, og det er en orgie i blytunge søttitallsriff og en påfallende Ozzy-lik vokal til ditto ekstremkopiert Sabbath-sound. Men også Led Zeppelin er tungt inne her, i den grad at man nesten mistenker trioen for å tenke «nå tar vi en Sabbath-type låt først, og før vi tar en Zeppelin, før vi igjen drar en...»
Og det funker tidvis faktisk som bare tusan, sjekk bare ut åpningslåtene «White Unicorn» og «Dimension», eller låt nummer sju, «Colossal», som er nettopp kolossal.
Men på et par låter prøver sågar trioen seg på å være The White Stripes, og det gjør de mindre med stijj, ha det nær sagt. I hvert fall faller Jack White-pastisjene «Apple Tree» og «Joker & The Thief» helt gjennom i mine ører.
Jethro Tull-fløyta i «Witchcracft» er jeg heller ikke helt overbevist om, det blir liksom litt for åpenbart hva de tre har røyka bønner til på øvingsrommet før de selv skred til verket.
Likevel, dette er veldig ofte bra, og noen ganger superbra. Og å se ulveguttene live er dømt til å bli en kanonopplevelse. Den kan du få på Quartfestivalen tirsdag fjerde juli...