Sønnen til Coltrane

Archie Shepp
Gemini
ArchieBall/Naxos Norway

I årene før John Coltrane gikk bort, bare 41 år gammel i 1967, jobba han en hel del med to andre saksofonister som den musikkinteresserte verden trodde vil ta stafettpinnen videre. Det var Pharoah Sanders og Archie Shepp. Sjøl om begge har markert seg til dels kraftig helt fram til nå, så har de på ingen makta å gjøre det like sterkt som Coltrane. De tre blei av enkelte kalt The Father, The Son and The Holy Ghost – og Shepp var sønnen.

På mange vis var det sjølsagt urettferdig å måle noen som helst opp mot det kreative geniet og den store ånda John Coltrane. Archie Shepp, som nå har rukket å bli 74 år, har hele tida prøvd å stake ut sin egen kurs og med sin umiskjennelige, rå tone har han også greid det, men en like stor innovatør og original som Coltrane har han ikke blitt. Det har heller ingen andre greid for den saks skyld.

Shepp har hele tida vært en svært politisk bevisst herre og han har hatt et anstrengt forhold til de etablerte plateselskapene og deres musikkpolitikk. Det har ført til at i lange perioder så har vi hørt lite til han. De seineste tiåra har han bodd store deler av sin tid i Frankrike og der har han også etablert sitt eget plateselskap som vi får stifte bekjentskap med her.

”Gemini” er en dobbelt cd henta fra henholdsvis 2002 og 2007. Den første er spilt inn i studio i Paris i 07 og der får vi møte Shepp i et unikt og tøft samarbeide med en av de store rapperne, Chuck D fra Public Enemy, Mister D har laga en tekst om Shepp og vi får to versjoner av den med tekst og en uten. Den forteller oss om en åpen og aldri hvilende Shepp og om hvilken respekt han nyter også langt utenfor jazzens grenser. Shepp synger en hel del her med ei like rå og ekte bluesstemme som han har i spesielt tenorsaksofonen sin. Bortsett fra Monks ”Pannonica” er det stoff skrevet av Shepp og bandet hans, som består av ganske så ukjente, men høykompetente herrer: Wayne Dockery (bass), Tom McClung (piano) og Steve McCraven (trommer).

Cd nummer 2 er spilt inn live på en festival i Souillac i Frankrike sommeren 2002 og har enda mer blues og gospel i seg. Hovedårsaken til det er medvirkninga til pianisten og pianisten Amina Claudine Myers som kler Shepp ypperlig – de synger en del sammen også. Cameron Brown på bass og Ronnie Burrage på trommer gjør dette til et heftig liveband. Konserten blir forresten avslutta med Shepps ”Rest Enough” som Radka Toneff gjorde ”verdensberømt” her hjemme.

Sjøl om dette er innspillinger som er gjort for noen år siden, så har Shepp vist oss på konserter her i Norge for ikke lenge siden at han fortsatt er i besittelse av sin gamle kraft. Shepp blei ikke den fornyeren noen trodde, men at han har hatt og har mye å melde hersker det ingen tvil om.