Soniske besteforeldre
Det er underlig at det skulle skje, men nå på 00-tallet er Sonic Youth godt i gang med å etablere sin annen gullalder.
Sonic Youth
Rather Ripped
Geffen/Universal
(SIDE2): I motsetning til de aller fleste band som har holdt på i tiår etter tiår, har New Yorks alternative flaggskip Sonic Youth verken mistet sin relevans eller sin evne til nyskapning.
Tidlig på åttitallet var det mye bråk, skrammel og relativt retningsløs støyrock, men bandet fant snart balansepunktet, og deres første gullalder inntraff under siste halvdel av åttitallet med albumene EVOL, Sister og Daydream Nation.
På nittitallet var det mer hit&miss om hverandre, og selv om skiver som Goo og Dirty avgjort hadde mye for seg, er det svært interessant å merke seg det som har skjedd med bandet på vår side av årtusenskiftet.
For det begynner virkelig å smake fugl av hva våre fire kroniske og gråstenkede hipstere har levert de siste åra.
Fortsatt er kanskje den suverene Murray Street fra 2002 den beste Sonic Youth-plata på 00-talet, men både Sonic Nurse og ikke minst årets Rather Ripped er virkelig görfine skiver.
Lydbildet deres åpnet seg liksom opp med Murray Street, og siden den gang har de søkt mot et mer krystallklart og vakkert sound, men på en disiplinert, påfallende kompromissløs og fortsatt nokså krevende måte.
Du lar deg nok forføre allerede av åpningssporet Reena, der alle indie-gutters lett ødipus-aktige fantasier om mor Kim Gordon blir gjenopplivet der hun synger så vevert og innkapslende at all motstand slipper taket – og slik forblir det faktisk mer eller mindre helt til bonussporet melder seg på.
Rather Ripped er rett og slett en flott plate, og klart du skal rippe den. Men det spørs om ikke bandet har fortjent at du kjøper den først. Pay respect to your elders, liksom. I hvert fall når de leverer som her.