Som en shot Jack Daniel’s

(SIDE2:)Klaxons
«Surfing the void»
Polydor / Universal

Jeg liker støy. Ikke all type støy. Jeg liker jazz også, men ikke polsk frijazz. Det er for mye støy. Men akkurat passe bråkete, slik Black Rebel Motorcycle Club kan bli - på en liketil og ukomplisert måte - slik støy liker jeg.

Og det er derfor jeg rullet seks øyne på terningen for BRMCs siste skive, mens andre så vidt karret seg forbi eneren. Og det er også derfor jeg liker Klaxons vanskelige andre plate: Den er akkurat passe bråkete, på et akkurat passe forståelig vis. Det viktigste hører du nemlig gjennom fuzzgitarer, feedback og skurr fra forsterkeren: Melodien.

«Surfing the void» er ikke kommet til verden uten problemer. Etter kritikermegasuksessen londonbandet fikk med 2007-debuten «Myths of the Near Future» kastet Polydor ut snøret og trioen bet på. Da bandet gikk i studio med superprodusenten Tony Visconti trodde nok mange at det var mer gull i vente. Men Polydor forkastet albumet, det var for eksperimentelt, og ville ha mer radiovennlig musikk. Resultatet er den plata som nå ligger i butikkene.

Sammenlignet med debuten er «Surfing the void» likevel en mørkere affære, mer rå i kantene, og rocka. For tre år siden hørte vi tydelig at gutta hadde noen år med ravefester fra 90-tallet under beltet, men danceinspirasjonen er ingensted å høre på årets utgivelse. Et klokt valg, spør du meg. Synth, derimot... Bare hør på «Venusia».

«Surfing the void» er poprock med en dæsj støy, synth og industrilyd, med en klar musikalsk retning og ikke minst med lettlikelige riff, refrenger og melodier. Noe for å sprite opp den våte, kalde og mørke årstiden med!