Solbrent Busk
Samme dag som «navnesøster» Kate Bush gir ut sitt etterlengtede dobbeltalbum, slipper Vidar Busk siste plate i sin USA-trilogi. Den er grei nok, den.
Vidar Busk
Starfish
Warner
Den tidligere nokså rendyrkede bluesartisten Vidar Busk ga for fem år siden ut «Venus, Texas», som markerte en aldri så liten kursendring for den begavede gitaristen.
Den nye kursen betød ikke bare bare at Busk ga seg selv frie tøyler i forhold til blues-trøya, den skulle også føre til tre tematisk beslektede album som ifølge Busk skal være en slags musikalsk roadmovie eller noe i den retning, gjennom utvalgte steder i USA, med masse interne sammenhenger, kryssreferanser og dypere meninger man skal kunne oppdage dersom man går lenger inn i materien.
Trist for Busk, da, at det bare er den første plata som er såpass interessant musikalsk at man ønsker å trenge dypere inn i trilogien.
På den annen side er Busk ferdig med USA-trilogien sin nå, og er fri til å finne på andre ting. Da er det verre for den atskillig mer interessante amerikanske artisten Sufjan Stevens, som bare har kommet to album på vei i sitt komisk ambisiøse prosjekt å lage et temaalbum til hver bidige amerikanske stat.
Når Busk her avslutter sitt trippelprosjekt – der de to første platene for øvrig har solgt hele 30 000 hver - henter han inspirasjon fra Tampa i solrike Florida.
Dette er da også blitt den mest laidbacke og soldøsige av de tre, der låt etter låt formelig vitner om slacke, varme dager med mysende øyne mot den gyldne kjempekula.
Best er poplåta «Cant Stand Steady», som du nok har hørt på radio, ellers avløser avslepne blues-, soul- og calypsotakter hverandre uten at man tenker for mye over det. Selv om spor som «Starfish», «Everblue» og «Party Belle» stikker seg positivt ut i en litt for anonym helhet, er det ikke nok til å vekke mer enn et par anerkjennende nikk i ny og ne.