Snill flinkis på egenhånd

Talib Kweli
Gutter Rainbows
Blacksmith

Det er sikkert flere grunner til at Talib Kweli slipper sitt femte soloalbum på egenhånd, fremfor sitt tidligere, store hjem Warner Music. Til tross for en stor, internasjonal fanbase er Brooklyn-rapperen neppe et stort kommersielt tap for sistnevnte; Kompis lager sjeldent hits. Hva med det artistiske? 35-åringen klarer seg heldigvis fint uten en «majorlabel» i ryggen, og via kostnadseffektive undergrunnsprodusenter som Marco Polo, 88-Keys, Oh No og Ski Beatz, samt null «kjente gjester», skaper han kvalitetsmusikk som nesten matcher hans forrige, dyre «Eardrum» med Kanye West, will.i.am, Norah Jones og Justin Timberlake.

Selv om «Gutter Rainbows» hovedsakelig er for norgesvennens hardcore fans og undergrunnen er låter som «How You Love Me» i samme catchy gate som 50 Cents tidligere radiohits, «Mr. International» er soul-hip-hop mens «So Low» er feelgood-allsang for alle.

De ekte hodene kan kose seg med «Palookas» med råtassen Sean Price, Talibs trofaste jenterapper er barskere enn sjefen sin på «Uh Oh», og folk som er lei av gangsterrap vil humre over tittelsporet som gjør narr av folk som «are calling drug dealers revolutionists». Deluxe-versjons 16 låter blir dog i overkant, hvor live-sporet føles unødvendig, Beastie Boys-flippen «I’m The One» er masete, og på «Friends and Family» har den sympatiske New Yorkeren med den nasale stemmen så munndiare at låten fades ut før den er ferdig. Noe som føles riktig. Likevel er Talibs plate en av de beste i sjangeren så langt i år.