Småsøtt fra Solheim

Maria Solheim

Will There Be Spring

Kirkelig Kulturverksted

Ungjenta fra Vesterålen slapp debutalbumet «Barefoot» i 2001, og har fra dag én utmerket seg som en av de mer integritetstunge og kvalitetsbevisste kvinnelige låtskriverne vi har her i landet.

Årets «Will There Be Spring» er et kort og fokusert album som i likhet med forgjengeren er produsert av alternativ-Norges wonderboy, Emil Nikolaisen fra Serena Maneesh.

Det har i forkant vært litt snikksnakk om at dette albumet skal være en tanke mer psykedelisk enn forgjengerne, men det er i så fall relativt godt gjemt.

Rett nok hører vi litt jingeljangel-gitar her og der, samt en og annen uventet produksjonsdetalj, men i det store og hele er problemet her snarere at det hele blir litt for konturløst og hyggelig på en litt uengasjerende måte, et skjebnefellesskap hun deler med for eksempel ikke altfor ulike Ephemera.

Når det er sagt, er det et alltid behagelig å høre på Maria Solheims Kristin Hersh-aktige drømmepop, men albumet løfter seg bare på de få låtene der hun bryter med malen, med lybildet vi etter hvert har begynt å forvente av Solheim.

I så måte er de klart beste låtene her den smittende lekne «Where Do People Go», den country-spretne «Ocean Needs Water» og det nesten uvirkelig søte avslutningssporet «Mountain Song».

Her er Maria Solheim på sporet av et særpreg, og det trenger hun virkelig mer av skal hun klare å markere seg i et stadig tettere landskap av artister som minner om hverandre.