Småkjærlig gjenhør
The House Of Love var en av de beste britiske alternativbandene ved inngangen til nittitallet. Etter over ti års stillhet er de plutselig tilbake. Det er litt fint òg.
The House Of Love
Days Run Away
V2/Bonnieramigo
Sammen med band som Ride og The Blue Aeroplanes utgjorde The House Of Love en slags lavmælt liten kvalitetsbølge innen britisk alternativ pop før den atskillig mer høyrøstede, men ikke nødvendigvis kvalitativt bedre britpopen slo inn over oss for fullt hypemaskineri.
The House Of Love, anført av den særdeles hulkinnede Guy Chadwick, ga oss ubeskrivelig vakre halvhits som «Christine», «I Dont Know Why I Love You», «Shine On», «Beatles And Stones», «Crush Me» og «Fade Away».
Etter fire album og seks år pakket de sammen instrumenteskene sine og fant på andre ting i stedet. Kanskje ikke så dumt, for det siste albumet deres er det i hvert fall ingen som husker noe av.
Årets uventede comeback fra denne fronten byr på et hyggelig, om enn ikke utpreget nødvendig gjenhør. En og annen virkelig god House Of Love-låt og noen andre som føles helt unødvendige. Nesten som før, med andre ord, bare litt blekere.
Men man blir jo litt nostalgisk når Guy Chadwick lune stemme treffer fullstendig blink med en sang som «Gotta Be That Way», eller når nestentreffere som «Maybe You Know» og «Kit Carter» strømmer ut av høyttalerne.
Likevel blir nok dette mest for de av dere som anså seg som fans en gang. For alle dere andre er det en langt bedre investering å kjøpe en av opptil flere best of-skiver som er på markedet.