Slagkraftig spetakkel
Komplekse Benea Reach er parat til å ødelegge stereoen din for annen gang.
Benea Reach
Alleviat
Tabu
I 2006 dukket Benea Reach opp som et særdeles friskt pust i den norske metalljungelen med debuten «Monument Bineothan». Spellemanns-nomineringen var nok overraskelse for mange, men ikke for oss som allerede hadde tilbrakt mange gode stunder med albumet på øret. Det var noe med hele opplevelsen som føltes herlig forfriskende.
«Alleviant» fortsetter der forgjengeren sluttet, og vi får mer hardcoredyppet ekstremmetall med komplekse rytmer, ispedd i stor grad voldsom vokal. Sjangeren i seg selv krever en viss modningstid før låtene skiller seg ordentlig fra hverandre, men intensiteten er umiddelbart høy og produksjonen meget godt gjennomført.
Mer variasjon
Benea Reach har likevel fortsatt en del å hente hva gjelder variasjon. Dette kommer spesielt godt frem denne gangen, fordi det funker så bra når bandet våger seg litt ut på siden av sitt sedvanlige lydbilde. Et strålende eksempel er «Unconditional», hvor de faktisk utfordrer skjebnen med et melodiøst, men samtidig knallrått, refreng. Vi hører gjerne mer av den slags.
Ellers er «Alleviat» et solid album som bekrefter at dette bandet fortsatt har mye å tilføre metallscenen her til lands. Men det spørs vel om det blir nominasjon til neste års prisutdeling.
Er du fornøyd med Side2? Vi vil gjerne ha dine tilbakemeldinger. Klikk her!