Skremmende

Radiohead
In Rainbows
Radiohead

For ti dager siden kom beskjeden om at man kunne bestille Radioheads nye album på bandets hjemmesider, og til alt overmål bestemme prisen selv.

Ingen klassiker
I går kom e-posten med zipfilen som man enkelt kunne laste ned og smette inn på iPoden.

Skuffelsen tok riktignok tak da det viste seg at låtene bare kom i fattige 160 kbps. Det tar likevel ikke fra dem bragden det er å endelig ha fått diskusjonen rundt framtidas musikkdistribusjon på rett spor.

Les også:Radiohead gir bort albumLes også:Nettsidene krasjet
Les også:Søker plateselskap

Men hva med det musikalske da?

Radioheads sjuende studioalbum er nok dessverre verken et «Ok Computer» eller «The Bends», for dem som hadde ønsket seg det. Ei heller har vi med et «Kid A» å gjøre.

«In Rainbows» legger seg faktisk skremmende nært forrige album, «Hail To The Thief». Det er urovekkende i den forstand at de britiske rockegudenes store mantra alltid har vært å fornye seg selv, bevege seg i ulendt terreng, kjøre såkalt offpist.

Gull
Dermed melder spørsmålet seg. Kan det være at de har gått lei, at de synes det er mest behagelig å følge den samme gamle løypa slik de aller fleste tenderer til når de kommer litt opp i årene?

Nå skal det skrives at «Hail To The Thief» var et deilig, massefassetert album.

Det viser også «In Rainbows» seg å være etter flere gjennomlyttinger, og til tross for denne lille angsten for at de begynner å bli mette finnes det gull her, og grønne skoger. Man stiller bare så høye krav til denne gjengen.

Det åpner med en suggerende elektronikasekvens før den mer rocka, gitarbaserte delen tar over og utgjør stammen i plata. Låtmaterialet har det radioheadske dvelende over seg med lange, gjentakende avslutningspartier krydret med bandets umiskjennelige teft for gode melodier.

Tekst?
Thom Yorke varierer som vanlig sin helt særegne syngestil. Man skulle kanskje ønsket at han brukte kraften i den oftere, for det finnes nesten ikke vakrere øyeblikk enn når den lutryggede antihelten bestemmer seg for å brette ut fjærene og tråkke til med alt han har.

På samme tid er det er det en god ting at man tar seg i å ville ha mer kontra det motsatte. Det kan som kjent bli for mye softis.

Tekstuniverset er ikke helt enkelt å gripe fatt i takket være den åpenbare mangelen på medfølgende booklet kombinert med Yorkes sedvanlig nonchalante befatning med ord.

Men både titler og ord tilsier at vi har med et mindre politisk og mer abstrakt budskap å gjøre denne gangen.

Tid
Således skiller den seg mer fra «Hail To The Thief» enn man hadde fryktet. Og kan hende er det ingenting å være redd for.

Radiohead er jo erfaringsmessig et band det er verdt å bruke masse tid på for å hente fram de mange lagene i låtene, og jeg er selvsagt villig til å gi også denne plata mange flere sjanser.