Skjønnheten og udyret
Heliumenglerøsten fra Belle & Sebastian og rasperøsten fra Screaming Trees (og tidvis Queens Of The Stone Age) synger ballader sammen. Til dels er det en svært god idé.
Isobel Campbell & Mark Lanegan
Ballad Of The Broken Seas
V2/BonnierAmigo
Da jeg hørte om dette samarbeidet første gang, tenkte jeg at makan til potensiell drømmeduett har vi kanskje ikke hatt siden Kylie Minogue og Nick Cave fant det for godt å synge om ville roser sammen.
Og sannelig min hatt, noen av låtene her er faktisk helt formidable. Åpningssporet, Deus Ibi Est, slår an tonen med en florlett, eterisk skjønnhet som nesten tar pusten fra deg – og balansegangen mellom det mørke, alvorstunge som Lanegan representerer står i perfekt kontrast til det uskyldsrene, engleaktige og overjordiske som Campbell drysser over lytteren.
Dernest følger høydepunkt som Black Mountain, The False Husband, Saturdays Gone og Hank Williams-coveren Ramblin Man, som får deg til å håpe at albumet har klassiker-potensiale.
Det har det dessverre ikke. Det prosaiske og kjedelige overtar dessverre etter hvert. Det er Isobell Campbell som står for låtskrivingen her, og hun har dessverre ikke hatt tålmodighet til å vente på nok inspirerte låter før hun og Lanegan har gått i studio – noe de for øvrig etter sigende har gjort på hver sin side av Atlanteren (de skal visstnok kun ha møtt hverandre i forbindelse med en fotoshoot til albumpromoteringen).
Dermed belemres vi også med en del mediokre og kjedelige viser, og til og med et par instrumentaler, som alt sikkert kan passere som hyggelig lytting, men som er ganske blottet for magien som gjennomsyrer de beste øyeblikkene på plata.
Dette kunne vært årets beste EP hvis man hadde økonomisert. Likevel er det store stunder her, og vi skal utvilsomt også være glade for det vi har fått.