Sjarmløst

Roxette
Charm School
Capitol / EMI

Hva som har fått Roxette til å stable seg på beina igjen for å lage skive, kan være så mangt - (gledelig er det at Marie Fredriksson er frisk etter hjernesvulsten, selvsagt). Men når resultatet blir til de grader flatt og tåpelig, så er det vanskelig å tro at årsaken til denne første utgivelsen på ti år har noe som helst med ønsket om å berike verden musikalsk.

Per Gessle har laget en tynn suppe på 12 popaktige 3.30-minuttere, der kjærlighetsklissete klisjétekster tyter ut, og arrangementet - svært snilt sagt - er drepende kjedelig. Kan det klimpres mer uengasjert på gitarstrenger eller lalles mer fjollete om følelser?

De som mener at de store følelser og kamplyst er forbeholdt de unge, kan godt bruke Roxette som eksempel på det motsatte.

Balladene er like fryktelige som det man kan huske 90-tallets verste som, og som det vel strengt talt ikke er nødvendig at noen skal lage lenger. Det er knapt en eneste låt som er verdt gjennomlyttingen.

«Big Black Cadillac» er et godt eksempel på hva Roxette anno 2011 leverer - pompøst, kvalmende og uten troverdighet - så fullstendig unødvendig, at man nesten må trekke på smilebåndet. Er dette seriøst?

Charm School er et tragisk album, det eneste positive å si er at Fredriksson fremdeles har stemmesignaturen intakt.