Sitter fast i heisen
Tangentmannen og produsenten Jason Miles har hatt som mål med «Maximum Grooves» å forlenge eller fornye jazzrocken fra 70-tallet. Det kunne nesten ikke gå bra.
Diverse artister
Maximum Grooves – Coast to Coast
Telarc/MUDI
Nå kommer sjølsagt dette an på ørene som hører, men noe av det aller kjedeligste som kom ut av USA når det gjelder musikk på slutten av det forrige århundret var fusionmusikken med røtter i California og New York. Særdeles dyktige musikanter hadde som mål og forene rock og jazz, men langt unna det idealet Miles Davis hadde. Her skulle musikken være så markedstilpassa at «alle» kunne like den og aller helst kjøpe den.
Det førte til en masse superglatt og intetsigende musikk både på 70- og 80-tallet, men med enkelte unntak døde mye av dette bort. Utover 90-tallet og inn i det nye årtusenet vokste smooth jazz-sjangeren fram og her finnes det nye artister og mer 13-på-dusinet-musikk som skapt for heiser, kjøpesentre og radiostasjoner uten ambisjoner om å gi sitt publikum noe som helst.
Det Jason Miles prøver på med «Maximum Grooves» er altså å ta musikken fra 70- og 80-tallet et steg videre. Han var sjøl med på den tida og hadde sikkert små problemer med å få med seg sjelsfrender som saksofonistene Jeff Kashiwa, Andy Snitzer, Michael Brecker, Walter Beasley, Jay Beckenstein og Gerald Albright, trompeteren Herb Alpert og gitaristene Jeff Mironov, Russ Freeman, Buzz Feiten, Derek Trucks, Dean Brown, Jeff Golub og Romero Lubambo til et lite mimreparty.
For til tross for at looper og andre nyvinninger er involvert her, så låter dette akkurat like glatt og kjønnsløst som det gjorde for 20- til 30 år siden. Jo visst er det flinkt og bra spilt, men det skjer absolutt ingenting – det er ingen mothaker i musikken og ikke en eneste utfordring. Det eneste «Maximum Grooves» kan brukes til er som sist: Heiser, kjøpesentre og pregløse radiostasjoner. Hadde det vært opp til meg skulle vi sluppet den der også.