Sir Paul og dronningene

X-Queen of the Astronauts
The girl who can't dance says the band can't play
O.P.L Records/Musikkoperatørene

Få sekunder etter at de første tonene av «Chain Reaction» jomer ut av høyttalerne for første gang, begynner tankene å vandre tilbake i tid. Til konfirmasjon og kirkepiano, det er joy-joy og fanatisk overbevisning. Blir det gladere enn dette, kan en grinete person som undertegnede risikerer akutt hjertestans.

Og i neste låt fortsetter gospel-preget. Det smelles i vei på tangentene, det er «oooo-oooo-oooo» i koret, det bygges opp mot klimakset - det vil si at alle spiller det de kan på det de har.

Etter tre låter, så er det noe som løsner. Det kan være jeg som har blitt frelst, men det kan virke som om astronautene har plassert låtene på albumet i den rekkefølgen de spilte dem inn, og at det har vært nødvendig med noen spor før de har funnet roen.

For tross alt, x-dronningene gjør denne skiva i samme spor som førte dem frem til Urørtfinalen i 2007 (da Ida maria gjorde sitt store inntog). De har fengende 70-talls gitarriff og harmonier, det er ikke mye å si på verken vokale eller fingerferdigheter.

Enkelte ganger får man følelsen av Paul McCartneys 80-tall, både i melodi og vokal, andre ganger gospel og jazz uten hemninger.

For bandet har mange strenger å spille på, både når det gjelder instrumenter og vokaler. Det kan noen ganger blir i meste laget, de røde trådene er i overkant mange og ingen av låtene stikker seg spesielt frem som singelmateriale. Det mangler det lille som gjør dem spesielle.

Dog - liker du energisk, glad popmusikk ala Sir McCartney, saksofoner eller falsettvokaler når du skal feste, så får du alt i denne pakken fra X-queens.