Sex med en eks

Slayer
World Painted Blood

Tralalala... torture, misery... lala. Nei, Slayer er ikke akkurat noen gladgutter som har landet i musikkspillerne din for å spre et gladkristent budskap. Slayer er trashmetal/speedmetal på sitt aller råeste. Der Metallica i ny og ne kan spore av i balladeland og bli litt for opptatt av egne navler har Slayer vært rett fram og rett i trynet siden 1981.

Dette albumet er deres tiende studioalbum, tre år etter «Christ Illusion» som igjen kom fem år etter «God Hates Us All.» I rene år er det 23 år siden Slayer definerte hva virkelig tøff metal skulle være med «Reign in Blood.» Og akkurat det albumet er et poeng med denne utgivelsen.

Dette er, i mangel av et bedre ord, klassisk Slayer. Her har man brukt alle triksene i boken fra tidligere klassikere, melodier som er lette å kjenne igjen blandet med gitarriff ut av en annen verden. I tillegg til virkelig merkbare trommer (dog positivt sett, man har ikke tatt et skarptromme-triks her).

Det finnes sikkert mennesker som vil avskrive Slayer som lite annet enn bråk. Problemet til disse, i hvert fall hvis de lytter til «World Painted Blood» er at de ikke får med seg de intrikate melodiene og noen virkelig knallsterke låter.

Hør bare på den umiddelbare klassikeren «Americon» eller åpningssporet «World Painted Blood.» Til og med Thom Yorke ville blitt imponert over puslespill-leggingen låtene er. Det er virkelig synd på eventuelle coverband som skal prøve å mestre dette.

Hvis du er redd for at Slayer har fokusert for mye på melodiene så ikke vær alt for redd. Sjekk bare ut «Public Display of Dismemberment.»

Så var det der med eksen da. Jo, jeg har hatt et utrolig rart forhold til Slayer. Mange av deres album har aldri fått sin tiltrengte spilletid, men det er alltid vært noe der selv om jeg har savnet «gamle» Slayer. Derfor var det litt som sex med eks. Minnene strømmet rett og slett på. Plutselig var jeg 14 år igjen og spilte Bombjack i kjelleren til mor og far.