Seriemordere, bruktbiler og gjeld
«Nebraska» skildrer den mørke siden av Springsteens amerikanske drøm.
(SIDE2): I vår serie «Ukas klassiker» vil vi hver uke gi deg en grundig presentasjon av utvalgte historisk viktige skiver.
Kun det beste av det beste får innpass, og vi garanterer deg en stor lytteropplevelse dersom du følger våre tips i denne spalten.
Bruce Springsteen
Nebraska
Columbia
1982
Etter fantastiske «The River» i 1980, var det mange som fikk sjokk da The Boss ga ut et såpass rått, nedstrippet og deprimerende album som «Nebraska». Men Bruce Springsteen var på mange måter alltid ment å lage denne plata.
Mannens foretrukne tematikk har alltid vært arbeiderklassens sorger, gleder, håp og drømmer. På «Nebraska», som ble tatt opp av alene av Springsteen på en firesporsopptaker i hans eget hjem på nyåret i 1982, er det derimot ikke mye igjen av euforien og optimismen fra tidligere hits som «Born To Run».
Åpningskuttet «Nebraska» setter tonen med gråtende munnspill og forsiktig kassegitar, som minner sterkt om tidlig Bob Dylan. Og både melodisk og lyrisk er Bruce fullt på høyde med mesteren her. Historien handler om den høyst reelle og 19 år gamle seriemorderen Charles Starkweather, som drepte 11 mennesker i Nebraska og Wyoming fra 1957 til 1958.
«I can't say I'm sorry for the things we done/At least for a little while, Sir/Me and her we had us some fun», synger Springsteen så det går kaldt nedover ryggen på en.
Siste nytt fra Side2: Sjekk forsiden akkurat nå!
«Atlantic City» er neste låt ut, og en av sjefens aller vakreste melodier skildrer en stakkars arbeidskars kamp for å betale gjelda han ikke kan betale. «Well, I got a job and tried to put my money away/But I got debts that no honest man can pay», resignerer historiens antihelt.
«Mansion On The Hill», «Johnny 99» og den smertefullt vakre «Highway Patrolman» (de to siste ble senere tolket av Johnny Cash) kompletterer første halvdel av plata, og leder oss inn i den noe mer varierte side 2 (pun intended).
Den Suicide-inspirerte og dystre «State Trooper» og melankolske «Used Cars» («Mister, the day the lottery I win/I ain't ever gonna ride in no used car again») er begge flotte spor på en gjennomgående sterk skive. Men selv om den Chuck Berry-aktige «Open All Night» hadde vært en genial låt sammen med The E Street Band på hvilken som helst annen Bruce-skive, føles den litt malplassert på «Nebraska».
Likevel blir dette småplukk, da det er vanskelig å finne noe som helst annet å ta dette mørke mesterverket på. Der «The River» og «Born In The USA» er skiver du kan sette på i festlig lag, er «Nebraska» som skapt for dagen derpå.
Og vi vet vel alle når det er vi trenger The Boss som mest...
Video: Bruce Springsteen - «Atlantic City»
Denne saken ble første gang publisert 02/04 2009.