Senior-Idol går videre
Når gæmlispunkeren Billy Idol skal i albumilden etter over tolv års fravær, blinker det faretruende patetisk lang vei. Underlig nok låter det slett ikke like patetisk.
Billy Idol
Devils Playground
Sanctuary/BMG
Billy Idol har vært vært i musikkbransjen i tretti år, først i punkbandet Generation X, siden som barsk bad boy-soloartist med klassisk ungpikeappell.
Men nittitallet var såvisst ikke Idols tiår. En motorsykkelulykke gjorde ham nesten til enfoting, heroinoverdoser som var farlig nær å gjøre ham totalt benløs, for ikke å si livløs - og et dreadlockbefengt comebackforsøk i 1993 med Idols særegne tilnærming til techno var siste karrieremessige kistespiker.
Patetisk og mislykket var altså svært betegnende karakteristikker for alt han foretok seg i forrige tiår, og når man ser omslaget på årets comebackalbum, er det forhåndsdommen farlig nær, og konklusjonen der ligger selvfølgelig an til å bli «enda mer patetisk».
Billy Idol poserer på omslaget i kjent snil med furtent snerretryne, med åpen skinnjakke der femtiåringes vaskebrettmage står som et spent skinn. Mannen vil tydeligvis fremstå som neste generasjons Iggy Pop – den evigunge kredpunkeren som nekter å dø og som beholder støvlene på til krampa tar ham.
Slakterkniven var altså kvesse og klar til hugg, men så spiller man plata og får seg en overraskelse: Store deler av skiva låter riktig, riktig tøft.
Vi er innom klassisk Ramones-punk, vi sveiper innom tenåringsmelodisk Sum 41-poppunk, det glir tidvis over i beinhardt rockkjør som svinger som The Cult gjorde i sine velmaktsdager, i tillegg snuser Idol sågar på enkelte ballade- og countrytilløp uten at det låter pinlig.
Ok, så tråkker han i salaten på et par låter, men likevel, dette er mildt sagt et overraskende vellykket comeback. Ikke verst for en plate som var tiltenkt en ener å nesten ende opp på femmeren...