Selverklært rapgud

Eminem
The Marshall Mathers LP 2
Aftermath/Interscope/Universal

Dette 8. albumet satt trolig langt inne hos Eminem, som forsinket utgivelsen gang på gang. Når du hører platen så sendes ikke tankene tilbake til første, gigantiske «The Marshall Mathers LP», og at dette liksom er oppfølgeren skyldes trolig slapp tittelfantasi. Samt at det er en lei trend for rappere å repetere navnene til sine største skiver, selv om «oppfølgere» sjeldent er like bra som originalen. «TMMLP2» topper ikke 1’ern, men Marshall byr som vanlig på mye av seg selv. Det kan ikke bli mye mer personlig enn på «Headlights», oppfølgeren til hans «Cleaning' Out My Closet», hvor Em kaller sin mor Debbie Mathers for en «selfish bitch». Nå har pipa fått en annen lyd, og mjuke, angrende «Headlights» er en hyllest til mamma, som Marshall i dag tilgir. Det hele servert via rockeballade-ish refreng fra Nate Ruess fra indiegruppen fun. «I went in headfirst / never thinkin’ about who what I said hurt, in what verse / my mom probably got it the worst.» Em har vært like personlig før, men nå altså på en positiv måte.

Verre blir det når han teamer opp med sin Dr. Dre-kollega Kendrick Lamar på gjønete, relativt alternative «Love Game», hvor hans eks Kim Mathers får kjørt seg. Rapperen sier hun har blåst blant andre Lil Wayne, André 3000, Kanye, Jay-Z, Ma$e, Raekwon, Drake og selveste skriketrollet Lil Jon. Vi tar det hele med en klype salt, og liker at Em er tilbake i sitt frekke humør, men gåsehud blir det ei: Produsent Rick Rubins forsøk på en midschool-flørt føles litt feil. Alle bør i alle fall være enig i at Eminem feat. Kendrick Lamar kunne vært mindre fjasete og dermed mer storartet. Den legendariske ringreven Rick står også bak singelen «Berzerk», som igjen sender tankene tilbake til eldre rap (låten sampler to Beastie Boys-låter), dog med mer hell. En solid dose formelpop blir det som vanlig via Rihanna, som han har teamet opp med tre ganger før, og barbaderen synger fenomentalt på skamløse «The Monster», som bør bli enda en monsterhit for salt & pepper-duoen. Forhåpentligvis blir ikke det ekstremt masete, rockete power-anthem-forsøket «Stronger Than I Was» en singel.

Det er ingen tvil om at Eminem teknisk sett – fortsatt - er en av verdens beste rappere, og han får brust med fjærene på knallharde, lange «Rap God», hvor han nevner sine helter som Rakim, Lakim Shabazz (!), 2Pac, D.O.C., Run–D.M.C. og N.W.A.-medlemmene Ice Cube, MC Ren, Yella og Eazy-E, med flere «homse»-disselinjer som i 2013 føles «played out». Mer ekte hip-hop blir det via «Bad Guy» og «Brainless», hvor Em stråler på mikrofonen og viser at han som 41 år gammel rapper fortsatt er relevant nok. Dessverre har hans i utgangspunktet tvilsomme produksjonsferdigheter ikke blitt bedre, og selv om mye av albumet skal være i retroland, føles for eksempel Detroit-guttens trommer ofte utdaterte og dermed enerverende. At Eminem har produsert halve albumet selv er en bitteliten skandale.