Selv takk, Sigur Ròs

Sigur Ròs
Takk...
EMI

Sigur Ròs sier takk og farvel til sitt egenkonstruerte tullespråk, «Hopelandic», på dette albumet – uten at så mange av oss kan høre noen forskjell.

For det går fortsatt nokså tregt og usigelig snålt for seg i universet Sigur Ròs nok en gang etablerer. Her er stemmen blott et instrument, dog et særdeles fremtredende et sådan, og bruken av den er så besynderlig at noen ganger kunne man sverget på at det var en katt man hørte.

Ikke desto mindre makter disse islendingene også denne gang å lage musikk som tidvis blir akkurat så mektig som våre venner vel håper at hele albumet skal være.

Her er det oppbygging og atter oppbygging på vei mot de store kaskader av episk eksistensialisme. Rett som det er lykkes de, det går kaldt nedover ryggen og man suges lukt inn i Sigur Ròs-tunnelen der det noen ganger er lys i den andre enden, noen ganger ikke.

Men andre ganger griper man seg også bare i å le, mens man kikker under sofaen for å se om det faktisk ikke VAR nettopp katta som akkurat satte latterkula i gang¿

Men nei, det var nok Sigur Ròs-vokalist Jon Thor Birgisson som mjauet seg frem til den høye c og tilbake, og var det ikke fordi at noen i produsentstolen sa at nok er nok, ville han kauket til naboene var flyttet og fortauet fylt av sko.

Men, store deler av dette albumet er akkurat så majestetisk og mektig dronende at Sigur Ròs fortsatt er et av de beste bandene i avdelingen for episk, eksperimentell postrock.

Bare husk å bruke hodetelefoner, ellers ringer naboene dyrebeskyttelsen. Det gjorde i hvert fall mine...