Sannheten om Oasis
Så var idiotbrødrene tilbake igjen, ifølge ryktene i bedre form enn de har vært på år og dag. Og vet du hva? Det stemmer faktisk. Selv om det ikke sier all verden.
Oasis
Dont Believe The Truth
Epic/SonyBMG
Jadajada, la meg komme deg i forkjøpet. De to første Oasisalbumene var (og er) bra.
Men i forhold til all viraken, mediestøyen og opphaussingen rundt Oasis generelt (der Knoll og Tott Gallagher har vært vel så aktive som sine medklovner i pressen) er ting blåst så kapitalt ut av sine proporsjoner at det mangler sidestykke.
«Verdens beste band» og liknende utsagn meg like opp i morgenstjerna, altså. Oasis har aldri gjort annet enn å med et visst talent resirkulere essensielle deler av pophistorien, og alle vet det. Egentlig burde de forbigås i stillhet, som en slags botsgang for tidligere overdrivelser.
Men greit nok, her er det første Oasisalbumet siden tre år gamle «Heathen Chemistry», og det er det beste de har gjort siden«(Whats the Story) Morning Glory».
Åpningssporet er tip top, det kan også sies om «The Importance Of Being Idle» og den i overkant «Golden Brown»-inspirerte «Part Of The Queue».
Også Lennonøvelsen vi hører i avslutningssporet «Let There Be Love», samt «Keep The Dream Alive», har sine kvaliteter. Sistnevnte er skrevet av Andy Bell, tidligere drivkraft i det finfine Oxford-indiebandet Ride og nå for første gang offisielt Oasis-medlem.
Dette til tross, resten av skiva er kjedelig Oasis-sluring på det jevne, og Oasis anno 2005 er ikke annet enn et annenrangs The Soundtrack Of Our Lives. Og selv de sliter om dagen...