Sang og skrik
Når et band har to vokalister, en som synger og en som skriker så vet du egentlig hva du får.
Waterdown
«All Riot»
Tabu
Noen ganger har du absolutt ingen forutinntatte holdninger til det du skal høre, se eller gjøre. Det er også stort sett disse gangene du virkelig blir positivt overrasket. For meg er Waterdown et utrolig ferskt bekjentskap.
Den tyske punk/hardrock-gruppen beveger seg i et musikalsk land mellom Blink 182, Anthrax, Funeral for a Friend, Pennywise og Anti-Flag. Resultatet er muligens den perfekte cd for å få Cd-spilleren på rett spor om noen har begått dødssynden å spille Crazy Frog gjennom dine dyrebare laserstråler.
Problemet til denne gruppen, i motsetning til mange av sine venner, er at de har sangene - og harmoniblandingen på vokal fungerer som bare pokkern - problemet er at tekstene ikke er spesielt interessante. Der Dead Kennedys sang «Too Drunk to Fuck,» Anthrax «Got the Time» og Blink 182 «What's my age again?» blir dette mer «You are the One» og «'Til the very end.» Greit nok, men ikke noe som er like morsomt å synge som de foregående.
Det eneste som kommer i nærheten av noe gøysomt på tekstfronten er «Moshpit etiquette» - en sang om de som liker å sloss rett foran scenen. Man blir ikke superkul av slike sanger. Vel, vel.
Vi trekker ikke alt for mye ned av den grunn. Dette fungerer som juling, og platen sitter i høret som et hardt slag i nyrene.