Samlebåndet Adams
Mannen som spyr ut plater i et tempo uten sidestykke, er tilbake med sitt tredje, for ikke å si fjerde album av året. Kanskje det svakeste av dem, men tidvis givende er det faktisk likevel.
Ryan Adams
29
Lost Highway/Universal
Fyren må jo være sprø. Først kommer altså den doble «Cold Roses», som underlig nok holdt et høyt nivå gjennom begge CD-platene, og som helt rettferdig gjorde krav på å komme på kritikernes årsbestelister, i hvert fall de som gikk lengre enn til ti.
Noen måneder etter «Cold Roses» kom den langt mer rendyrkede country-skiva «Jacksonville City Nights». Og tro det eller ei, men også den var veldig bra, og i svake stunder vil jeg si at jeg ble enda mer begeistret for denne enn for den generelt sett mer lovpriste forgjengeren.
Når så «29» kommer over målstreken sent i desember, er det faktisk ikke som en andpusten maratonløper som henter ut det siste i seg av pur viljestyrke, men som nok et album med livets rett.
Fra mariachipregede «The Sadness» til den forsiktig bevrende «Night Birds» er dette en plate som stort sett ligger lavt lavere i terrenget enn sine to forgjengere, bortsett fra den komplett meningsløse og lite representative tradrockeren «Twenty Nine», som han av en eller annen grunn har valgt å åpne albumet med.
I stemningsleie ligger «29» noe nærmere mannens melankolske EP-trilogi av fjoråret (Love Is Hell), men tristessen er ikke like sår her som den var da.
Jeg skal ikke gå så langt som til å hevde at du trenger «29», men du skal vite at det ligger et par høydepunkter her som i hvert fall fortjener en plass på mp3-spilleren din.