Så langt, men ikke lenger

John Olav Nilsen & Gjengen
Det nærmeste du kommer
Voices of Wonder/VME

De som mener John Olav Nilsen og Gjengen er Norges verste sutreband tar selvsagt feil. Det er mange andre band som fortjener den merkelappen lenge før Loddefjordgjengen.

Men det er likevel noe sutrete ved musikken. Og noe 80-talls barne-TV tante/onkel upedagogisk over det. Og noe lyserosa klissete.

Det er kanskje delvis min egen feil - jeg likte Barne-TV Eli, ikke Jarl så godt. Og jeg foretrekker knall rosa over babyvarianten når som helst. Men dog - «Det nærmeste du kommer» er nettopp det - nesten, men ikke helt i mål.

Debutskiva ble stort sett skrytt opp i skyene, og ofte når band opplever en slik start, trenger man ikke lete lenge for å å finne nervene som har klemt seg ut i angsten over å skulle prestere også en andre gang. Det er det heldigvis lite av her.

Skiva er befriende lettbent og lite nevrotisk, nesten tippet over i det bedøvende. For til tider blir det litt sløvt rett og slett. Tempoet er roet ned og det humper av sted på en grusveien en sommerdag, mens John Olav lirer av seg tekstlige poetiske strofer.

Så selv om «To hestehoder» og «Eg skal leve lenger» har noe av det JON-desperate over seg. Og selv om «Skrekkfilm» er valgt som singel av god grunn - introen er deilig, og resten av låta følger rått og uslepent opp. Og selv om sistelåta «Eg skal leve lenge» plasserer seg fint i rekka av låter som tekstmessig er over snittet.

Så mangler den siste lille piffen.

Som liveband har Gjengen vist seg å kunne levere optimalt - og det kan kanskje heve følere av låtene på denne skiva. Det hadde vært Eli og knallrosa det!